21.03.06 Camel Rally 2005 – en lang tur – bare på gøy!

Camel Rally er noe for sære personer, som ofte har følgende karakteristikk; hannkjønn (må alltid konkurrere om alt), har egen MC, liker å sitte på den i mange timer (trener gjerne etter samme prinsipp som på ergometersykkel, foran TV’n), har godt trent urinblære, liker å se mange nye steder (et glimt i hvert fall) hver dag, og tåler dårlig vær. Videre tror han, at han selv er en taktikker og strateg av dimensjoner, i forhold til rutevalg, og tidsforbruk. Det hele går ut på å samle så mange poeng som mulig, langs en valgt rute, i løpet av 24 timer. For å få sagt det med en gang, ikke kjøre lengst mulig, fortest mulig, eller kjøre i 24 timer i ett strekk. Soving gir poeng, og antall kilometer gir ingen poeng. Fartsbøter gir trekk i poeng, så sikkerheten er ivaretatt.

For min del startet det med avreise fra Stavanger på fredag 29. juli. Veien gikk opp til Sirdal, og via Suleskard til Setesdal. En kjent vei, som er utrolig morsom, med mange svinger og lite trafikk. Over til Dalen, og videre til Oslo, er det først litt mange humper, og tettere trafikk. Totalt sett noen timer livsnytelse. Tyrigrava er ”innsjekk”, og kilometerteller kontrolleres. Noe utstyr gir ekstra poeng, så som verktøy, dekkfiks, bensinkanne, ekstra par hansker og annet som er lurt å ha med på en slik tur. Dette kontrolleres ved ankomst. Overnatting ble på et billig hotell, for å sikre en god natt med søvn, og ikke minst en god frokost. Samvittigheten var litt rusten, ettersom jeg drepte en liten spurv på veien bort, men jeg sov likevel godt.

Året før var det papirkart som gjaldt, men i år hadde jeg fått meg en GPS. Under planleggingen av rute, er et godt kart over Sørnorge bra. Så legges planen for den optimale ruten, før alle nødvendige fakta legges inn på GPS’en. Det er viktig å huske på at Norge og GPS ikke fungerer 100% sammen, og at en må ha med kart og kjøre for egen navigator i tillegg. Selv finner jeg ofte kortere veier en GPS’en, og slike momenter er jo verdt å ta med seg i denne konkurransen.

Fra Åmot gikk turen til Dalen, og det flotte gamle hotellet. Et bilde ble knipset, og jeg fikk smilt til noen turister, før turen gikk til demningen i enden av Rosskrepfjorden. Dette var kjente veier, og dyr utgjorde en større fare enn møtende biler. Bildet av demningen ga mange poeng, siden den er langt borte fra starten, og der er også en fylkesgrense, som gir poeng. Flekkefjord er i denne sammenheng like rundt hjørnet, og Lindesnes er videre på veien. Lindesnes er jo langt unna startstedet, og gir også bra med poeng, men GPS’en sendte meg og min R1150RT ut på en lang grustur, som ”aldri” tok slutt. Valgte ruten, fordi den ikke var grusvei på GPS’en, og det kjente alternativet var litt lenger.

På andre siden av fjorden var det ny vurdering; opp eller ned? Søvn ga 1000 poeng per time, og mitt snitt ville være under 500 poeng per time. For alt i verden måtte jeg ikke gå glipp av fem timer med søvn! Tok nedover, mot Fredrikstad, og torget med statuen der – nye verdifulle poeng. Så at det var tid til en tur ut mot Hvaler, som ville gi mange poeng, og kjørte ut. Regnet var på ny over meg, men det var ikke så kraftig nedbør. Etter en del fotografering i området, vendte jeg hesten om, og tok tilbake mot Tyrigrava. Ikke langt unna, sov jeg under et halvtak. Vekking ble satt på mobilen, og endelig fikk jeg noen timer uten hjelm.

Etter denne rette opplevelsen var det tid for svinger. Ved Brusand endrer terrenget seg dramatisk, her ligner naturen ikke noe annet i Norge. Svaberg, skog, skjærgård og hav om hverandre. Og midt inne i alt sammen en fantastisk mcvei som er "tredimensjonal"! Selv om sola skinte hadde jeg som utgangspunkt at alt som lå i skyggen, var vått eller på annen måte så mistenkelig ut var glatt som bare f! Dette fungerte greit, det er helt utrolig at man kan kjøre en mc rundt svingene helt oppreist, eller kanskje litt hellende utover når man tror det er glatt. Alt gikk fint, og ved tunnellene i Jøssingfjorden var det tid for en ny fotosession. Det var da jeg oppdaget at det var noe dritt på linsa, men av en eller annen grunn, trolig lyst til å kjøre, droppet jeg å gjøre den rent og fotograferte i vei. Det angret jeg på når jeg kom hjem, dersom bildene er litt grå på midten er det grunnet dette.

Jeg ser noen antydninger om en påstått utvidelse av min motorsykkelsamling herunder på dette fora? I og for seg så stemmer det at jeg har blitt eier av en 3 hjulet (har det ikke 3 sylindrer – da får vi sørge for at et har 3 hjul, TRIPLE  TERROR!) av sovjetisk herkomst. Grunnen til dette plutselig oppståtte eierskapet - er at jeg nylig ble konfrontert med uttalelser jeg begikk for en del år tilbake - og under påvirkning av berusende midler, den tiden jeg studerte på Kongsberg. Jeg har kjent mange – som igjen har kjent mange – noen kanskje også med litt ”ustabile” tendenser, og dette har ført til at jeg nå har måttet ta konsekvensene av uttalelser som:

For øvrig ser jeg noen mener jeg burde tatt skrittet fullt ut og kjøpt meg BMW???? Hvorfor? Tyskerne har tapt 2 kriger, de oppfant VW K70 og de flyr rundt i lærshortser og spiller tuba å spiser surkål. Dessuten – ”ta skrittet”? Altså fjerne det som henger i skrittet??? Det forklarer jo en del: når det som har hengt der er borte – da er man klar for en BMW, eller? Når det gjelder Ural – så må jeg si meg enig med Hr. Gullerud som sier at det her tross alt dreier seg om et høyteknologisk (av noe varierende grad kanskje?) fremkomstmiddel fra en stor romfartsnasjon.

Eastwater Garages.
Kiss

Etter at tanken kom på plass var det dags for produksjon av bakramme og sal. Orginalsalen er kuttet til monovariant og bygd opp med fastere materiale og tilpasset min bakende. Bagasjebærer er laget av standard rør kjøpt som metersvare. Bakskjermer er en Acerbis Baja kjøpt hos Crosscenteret Snellingen i Oslo. De har et stort utvalg av Acerbisplast. Framskjermen kommer også fra samme produsent. Gaffelen er tilpasset BMW’n sin styrekrone og det skal produseres en styrekåpe med holder for K’ns originalinstrument. Dette er kompakt og inneholder den info en trenger. Eksosanlegget er egenprodusert fram til lydempern som er en gammel Husqvarna variant. Demperen har fått nytt liv etter en omgang med glassblåsing og litt varmebestandig lakk.

Sånn ser det da ut så langt. Nå er det jo ”bare” igjen sying av saltrekk, ”litt” grunnarbeid og lakk.  Ved påsketider skal den være ferdig og det vil bli arrangert en avdukings seremoni. Her vil Pastor Ekeberg foreta selve avduking. Så om noen uker så kommer del tre i forvandlingen.