| " Den virkelige oppdagelsesreise går ikke ut på å lete etter nye land, men se med nye øyne" |
Ukjent
|
|
REISEBREV
FRA ISTANBUL
|
|
| Oscar og Sigmunds tur til Istanbul i september 2004. | |
| Tekst: Oscar Fr. Egeberg | |
| Foto: Oscar Egeberg - Sigmund Haaland. (+ noen hjelpere) | |
| Publisert i spalten "Siste nytt" 04.10.04 - 01.11.04 | |
|
|
|
| Reisebrev fra Istanbul, del I | |
| "Fryd ligger og venter på deg, rundt neste sving" (Anne Grethe Preus) |
(Anne
Grethe Preus)
|
| Hvordan oppstår en slik tur? | |
| "Miklegard" sier Sigmund på grovt jærsk mellom to munfuller. Han dveler litt og fortsetter: "Der vikingane va' og holdt leven trur eg." "Ja hva med det" spør jeg? Jeg er ikke helt sikker på hva han mener. "Vi dreg dit neste år!" fortsetter Sigmund. "Men er det ikke langt dit da?" spør jeg? "Kan eg ikkje ta igjen, men trur det komme litt an på koss en ser på det" fortsetter jærbuen, forholdsvis uberørt av min skepsis. "Dessuten, ka e probleme'?" | |
| Dermed er diskusjonen om reisemålet over. Definitivt. Ingen med mc og reisetrang kan argumentere overfor en slikt slående avslutning. Miklegard, eller Istanbul som det nå heter, blir det. Men hvordan? Vi sitter på et hotellrom i St.Peterburg og drikker medbrakt, finsk øl. Det er august 2002, og både Sigmund og jeg har vært gjennom en lang byråkratisk prosess for å komme dit vi er i dag. Det vil si geografisk i dette tilfellet altså. Med nye sykler, penger i lomma og ukuelig optimisme satte vi kursen mot Det Store Landet: Russland. Når vi først var kommet dit gikk ting ganske greit, og vi startet straks planleggingen av ny tur. Island, Marokko, Alpene, Skottland m.fl. var på listen over tenkelige reisemål. |
 JÆRBU'N |
| Men valget falt altså på Tyrkia og Istanbul. Grunnet en sta jærbu. Heldigvis. Takk for det Sigmund, vær like sta neste gang du finner på noe morsomt. | |
| Etter det ble det ikke mer snakk om den saken på turen. Etter at vi kom hjem satte jeg meg ned og tenkte over saken. Hva med tresmaken? Hmmm….frem med kartet. Et raskt blikk konstanterer at det er langt. Og det er ikke minst langt øst. Nok en Hmmmmm, denne gang med rynke mellom øyenbrynene. Hvor langt er det egentlig dit da tenkte jeg i mitt stille sinn. Dette må jeg finne ut av. NÅ! Jeg satte passerspissen i Oslo. Og i Istanbul. Så førte jeg den spissen som stod i Istanbul vestover. Jahaja. Tenkte jeg det ikke. Rett over noen greske øyer og ut i Middelhavet. |
 LUFTLINJE |
| Hvor den passerte Italia husker jeg ikke, men jeg husker i alle fall godt hvor den endte på den iberiske halvøy, nemlig rett sør for Madrid. Jøss tenkte jeg. Ikke lenger. 245 mil til Istanbul, 239 mil til Madrid.Til sammenligning er strekningen Oslo - Kirkenes i luftlinje 141 mil. (Kilde: GARMIN Map Source City Navigator 6.0) At veistandarden kanskje var litt annerledes via Polen, Slovakia, Ungarn, Romania og Bulgaria enn motorveier til Madrid ofret jeg ikke en tanke på det tidspunktet. No problemo! Istanbul, here we come! | |
| Forberedelsene: |
| Nå er det ofte slik at en i sin iver over å ha funnet på noe lurt ofte lar seg rive litt med, for å si det slik. Etter å ha studert kartene nærmere fant jeg ut at det allikevel ikke var helt uproblematisk å ta seg til Istanbul på mc. Ord som "visum", "landeveisrøveri", "dårlig skilting" og "punktering" danset på netthinnene mine sammen med bombetrusler, imponerende moskeer og magedanserinner. Nei, jeg måtte snakke mer med Sigmund. Samtalen denne gangen varte i omtrent 15 sekunder, da var det hele over. Istanbul blir det, sånn er det med den saken. OK, bare å gå i gang. |
| Planene: |
| Iflg. norske studenter er skippertaksprinsippet en undervurdert studieteknikk. Den er like undervurdert som metode når det gjelder å planlegge en lengre mctur i ukjente land. Plan A var følgende: Fult campingutstyr, lavvo, primus, luftmadrasser m.m. Den ble forkastet av bekvemmelighetshensyn. Deltakerne på turen har nådd midagshøyden rent fysisk (inni hodet lurer nok mange på hva det er som skjer, spesielt samboere og familie) og vi ønsket mer comfort på denne turen. |
| Planlagt tur: Norge, Sverige, Polen, Slovakia, Ungarn, Romania, Bulgaria, Tyrkia (inkl. asiasiden), Yugoslavia, Tsjekkia og Tyskland. Oscar, Odd Einar og Sigmund hadde allerede i år (før påske. red.anm.) besøkt Danmark, Tyskland, Luxemburg, Belgia og Frankrike på mc, noe som ikke på noen måte la en demper på reiseiveren. |
| Plan B ble gasthaus, hoteller og rom der vi måtte finne det. Godkjent ved akklamasjon. Denne planen hadde også en annen fordel: Vi trengte ikke sidevesker, noe vi visste fra 2002 at var en stor fordel i polsk trafikk. Sikkert slik videre nedover også tenkte vi. Det ble altså toppboks, tankveske og drybag på salen. Får en ikke det en trenger inn i det, vel, kanskje ikke mctur er rett ferieform. I alle fall uten campingutrustning. | ||
|
Trenger
man noen flere forberedelser da tro? Ja, kanskje det trengs noen
visum eller lignende? En del av landene vi skulle kjøre gjennom
ble på forsommeren medlem i EU, noe som gjorde ting lettere.
Noen telefonsamtaler til diverse ambassader og noen e-poster hit
og dit, samt noen søk på internett avslørte
raskt at dette ikke var noe problem. Tyrkia hadde innført
visumplikt for nordmenn, dette kunne kjøpes på grensen
for €30. Resten av landene skulle være greie.
|
 |
 |
|
RIGHT!
|
WRONG!
|
|
| Etter hvert kom vi på at det kanskje var litt varmt i sydlige strøk på sommeren, og litt mer internettbruk avslørte at mai eller september så ut til å være fine måneder. Valget falt på midten av september av flere årsaker. Før det første, ved å ta turen om våren kommer en hjem fra ferie når alle andre begynner. Ingen av oss orket tanken på det. Valget tiden fra midten av september og utover vil forlenge sesongen noe. Dessuten, vi skulle kjøre mc i Asia. Og DET kunne vi jo saktens skryte av i mange år etterpå….. : | ||
| Planen var å kjøre fra Kongsvinger til Kalrskrona i Sverige. Deretter ta ferga på kvelden til Gdynia i Polen. En ren transportetappe på en 60 - 70 mil. Videre gjennom Polen på en dag, overnatting helt i sør eller i Slovakia. Deretter gjennom lille Slovakia og en snartur innom Ungarn, før vi tok fatt på Romania. Vi planla ikke noe større stopp før Transylvania, (for et tøft navn!!!) et fjellparti i Romania som er en del av en større fjellkjede, Karpatene. Området er bl.annet kjent for historien om vampyren Dracula som Bram Stoker skrev i 1897. Draculas historiske skikkelse heter Grav Vlad Tepes og levde fra 1431 til 1476 i prinsedømmet Wallachia. Vi planla stopp i Bucuresti, hovedstaden i Romania. |
| Deretter var planen å kjøre ut til kysten for å følgen den ned til Istanbul. En kan ikke følge kystlinjen hele veien grunnet sumper, men en må svinge inn i landet sør for byen Burgas i Bulgaria. Etter å ha vært turister i Istanbul, samt kjørt litt mc i Asia var planen å kjøre de østlige hovedstedene Sofia, Beograd, Budapest, Wien og Praha tilbake. Deretter var vi litt usikre. Enten "grade aus" via Berlin til Kiel, eller kanskje via Sverige opp igjen. Kielferga er allikevel behagelig på hjemreisen. Dersom en velger raskeste vei er det omkring 265 mil fra Istanbul til Kiel. Til sammenligning er strekningen Oslo - Kirkenes via Norge omkring 240 mil. Ser en på strekningene i luftlinje bli bildet litt annerledes., Oslo - Istanbul er 245 mil. Denne forskjellen kommer av at Norge strekker seg mot øst, og at det derfor blir kortere i luftlinje. Vår tur sørover følger i all hovedsak luftlinjen. |
| Syklene og førerne: | |
| Sigmund har en Ducati Multistrada fra 2003. Den hadde gått omkring 40.000 km da vi dro nedover. Dette er en sykkel som takler det meste, fra rask kjøring på rette motorveier, via skarpe hårnålssvinger med kraftig nedbrekk, til dårlige sideveier i høyt tempo. Ingen betenkeligheter med den så lenge det er snakk om vei. Blir det stier eller svært mye hull og dumper, er Multistrada mindre egnet. Årsakene til dette er først og fremst sykkelens forholdsvis korte og harde fjæring, men også at sykkelen mangler enhver form for beskyttelsesplater. Sykkelen til Sigmund er utstyrt med toppboks, og i tillegg til det hadde Sigmund med en stor drybag bak på salen. |
 ALLROADERE |
 HISTORIE |
Sigmund har de siste årene kjørt mye mc. Han startet som mange andre med en Honda CB 100 på slutten av 70 - tallet, og fortsatte via Kawasaki Z 650 og Harley Softtail til Ducati. Sigmund har også reist mye i inn og utland, ikke minst gjennom sin jobb i Baneservice (NSB). En stødig kar med godt humør og evnen til å se løsninger i vanskelige situasjoner. Sykkelen til Sigmund er i tillegg utstyrt med en Garmin Street Pilot III GPS og City Navigator 6.0 |
|
Oscar
har også startet sin karriere på Honda 100.
(+ litt annet før det) Det var i 1976. Etter det har
det blitt utallige japser 10 stykker totalt for å være
helt nøyaktig. I 1996 kjøpte han sin første
BMW, en R 100 GS Paris Dakar. Deretter hadde Oscar en BMW R 1150
GS 2002 modell. I dag har han en BMW R 1150 GS Adventure 2004 modell.
Dette er en sykkel som ingen er uberørt etter et møte
med. Hat eller elsk den, sykkelen tar deg dit du vil. Og tilbake.
Så mange ganger du vil. Oscar hadde en lånt Wunderlich
tankveske og original toppboks på sykkelen, samt en Ortlieb
drybag tilhørende Odd - Einar på 35 liter. Samt Garmin
Street Pilot III GPS.
|
 PAIN IS TEMPORARY |
| Oscar var etter kollisjonen litt i tvil om hele prosjektet stod i fare grunnet fysiske plager. Etter litt vennskapelig mobbing fra Sigmund ble han enig med seg selv om at "Pain is temporary, glory is forever."I en kort perioden fra omkring midten av juni stod imidlertid hele turen i fare. Jeg kolliderte med en bil, og sykkelen var ikke kjørbar. Dog hadde jeg forsikringer i orden, og etter to uker entret jeg salen på en ny Adventure fra MC - Huset på Hamar. |
 |
| GPS: | |
| Trenger man GPS i landene der det kun fins dårlige basemap? (basemap er bakgrunnskartet Garmin legger inn i GPS'n, red.anm.) Svaret etter turen er et ubetinget ja. Vi laget på forhånd ruter, disse viste seg å være litt vanskelige å få til å virke, så vi ba GPS'n om å lage nye. Dette fungerte meget bra, og de fleste av veiene vi hadde planlagt å kjøre fantes i basemap. I tillegg hadde vi lagt inn diverse waypoints, og å finne ut igjen av for eksempel Bucurest og Istanbul gikk uproblematisk. Går det ikke an å kjøre der ruta er, viser GPS'n deg raskt veien tilbake til ruta via retningspiler. GPS reduserer ikke behovet for kart. Allikevel er den et utrolig godt hjelpemiddel til ikke å kjøre seg fullstendig bort. Inne i byene er den suveren!!! Men, da må en ha kart. Basemap holder ikke her. |
 STREET PILOT III |
| Kjøreutstyr: |
| Jeg hadde BMW's "Tourgard" jakke uten innerfor. Jakka har vanntatt lufting under armene, og skal iflg. BMW være godt egnet både til varme og kalde dager. Jakka fungerte bra på hele turen. BMWbuksen "Street Guard" er litt for varm i sydlige strøk, men ellers bra. I tillegg hadde jeg med to par hansker, begge fra BMW, og BMW's "Savanna II" støvler. På toppen BMW's "System IV" åpningsbar hjelm. Litt varmt inne i byer, ellers bra. |
| Sigmund hadde helt ny Rukka dress, også uten innerfor, en dress han etter sigende er fornøyd med. GORE-TEX hansker og en Bull Fighter helhjelm. På bena et par middelklasse, delvis vanntette støvler. Alt fungerte bra hele turen gjennom. |
|
|
| Reisebrev fra Istanbul, del II | |
| Denne delen av reisevbrevet omhandler trafikal atferd, skildringer fra dag en, to og tre, samt noen tanker knyttet til et spontant besøk hos en polsk tannlege. Bildene er klikkbare for større versjoner. | |
| "Det som ikke dreper meg, gjør meg sterkere." |
Johan
Wolfgang von Goethe (1749 - 1832)
|
| Trafikkulturen | |
| Når en kjører på en tur som denne, altså i tidligere østblokkland, bør en være oppmerksom på en del ting. For det første er normene for begrepet "vei" noe annerledes. Der norske veimyndigheter trolig hadde stengt veien grunnet humper, hull, sprekker og annet, syns polakker og rumenere dette er helt greit. Hestekjøretøyer er vanlig på landsbygda i Romania, men også i mer urbane strøk. Biler og traktorer er ofte i en teknisk stand som ville fått en norsk biltilsynskontrollør til å ta til tårene og søke jobb som guide på et stille museum. I tillegg er trafikkreglene noe mer veiledende enn de norske, og det gis stort rom for egen tolking og improvisering dersom dette skulle vise seg nødvendig. | |
| Og det gjør det ofte. Denne holdningen til regler og autoriteter gjenspeiler seg ofte også hos myndighetsutøverne, de ser ut til å ha en egen evne til å finne på ting å bøtelegge en for. Ellers er det meste greit. Skifte mellom aggressiv og defensiv kjøring, ikke ta noe for gitt og passe på hele tiden er det som gjelder. Akkurat som i Norge altså. Den tidligere østblokkens beboere har lang erfaring i å varsle om myndighetenes overgrep. Så også i trafikken. Vill blinking med lys gjøre det ikke lett å være trafikkpoliti. Men, det går rolig for seg gjennom byene der de står, og da er vel målet nådd? | |
| Dag 1 Kongsvinger - Karlskrona | |
| Dette er en strekning på omtrent 65 mil som i all hovedsak er en transportetappe. Terrenget er stort sett flatt og veiene gode og brede med 90 og 110 km/t fartsgrense. GPS ruta ga beskjed om retningen i kryssene, og til slutt kom vi frem til Stena Lines terminalbygning i Karlskrona. Sigmund mente noe var feil, da vi iflg. hans GPS skulle vært på andre siden av bygningen. Dette var vel det mest dramatiske som skjedde på turen. Alle kjørte pent og pyntelig, og trafikken fløt fint. Vi kjørte 646 km denne dagen med en snitthastighet på 103 km/t. Ingen store, trafikale utfordringer denne dagen. |  |
| Tannegebesøk i Polen | |
 STENA DENTISTICA? |
Det som var mer dramatisk var at jeg hadde vært syk i forkant av reisen. Vondt i hodet, slapp, typiske influensasymptomer. I tillegg hadde jag vondt i halsen. Lege ble kontaktet, og antibiotikakur iverksatt. Allikevel føltes det som om noe var feil…veldig feil.Om natten på ferga mellom Karlskrona og Gdynia våknet jeg kl. 02:30 med kjempetannverk. Paralgin Forte hjalp ingenting. Dette gikk rett og slett ikke. Men hva nå? Måtte turen avlyses? Skulle Sigmund fortsette alene?Etter et kort krigsråd litt senere på morgenen ble avgjørelsen tatt: Polsk tannlege måtte oppsøkes. |
| Jeg tror ingen kan forestille seg bildene som fór forbi inni hodet mitt når jeg tenkte på polske tannleger, og ikke minst deres redskaper. Det nærmeste jeg kan komme når jeg skal billedliggjøre dette er vel dekkomleggingsutstyr. Skrekk og gru. Men, vondt var det, ingen vei utenom. I båtens informasjon anbefalte de en privat klinikk, da de mente at de offentlige "muligens hadde noe dårligere utstyr." Jeg var helt enig. Etter en stund fikk jeg en lapp med et navn og adresse til en klinikk, og beskjed om at jeg var ventet og skulle få komme inn med en gang. Drosje som kunne vise oss veien kunne vi finne rett utenfor fergeterminalen. Vel fremme ved klinikken sank spenningen noe, da førsteinntrykket var bra. Jeg satte meg ned på benken i gangen og ventet. | |
| Innenfor lød det tannlegelyder, og det sivet tannlegelukt ut i gangen. Etter en stund kom klienten ut og forlot bygningen. Det ble stille. Mistenkelig stille. Med et brak gikk plutselig døren opp, og der stod hun. Med hvitt forkle og tilsvarende hvitt, krøllete hår. Hun var omkring 1,50 høy og hadde armer som en russisk bryter! Hvis jeg skulle ha satt navn på henne måtte det vært "Olga." Damen forsøkte seg på noe som skulle ligne et smil og jeg forsto at min time var kommet. Det er i slike situasjoner en skiller klinten fra hveten, eller gutter fra menn. Skulle jeg få panikk og ta bena fatt? I så fall, ville hun løpe etter og fange meg nede i gangen? For deretter å slepe meg tilbake stolen og begynne arbeidet, under ville hyl og fysiske protester til ingen nytte?Jeg nølte et øyeblikk, men valgte så å ta det hele som en mann. OK, hun så ut som en bryter og behandlingen kom trolig til å bli deretter. Allikevel følte jeg en form for lettelse av en eller annen ukjent grunn. | |
| Vel innenfor viste det seg at det slettes ikke var "Olga" som var tannlegen. Hun var bare den brutale assistenten. Den riktige, kvinnelige polske tannlegen hadde moderne og profesjonelt utstyr. Og hun var omkring 27 - 30 år, pen og svært hyggelig. I tillegg var hun profesjonell, kunne greit engelsk og gjennomførte en undersøkelse som konkluderte med at en tidligere fylling måtte fjernes. Etter det var smerten borte, og turen gjenopptatt. Prisen? Latterlige 65€, omkring 550.- kroner, inkl. bedøvelse og røntgenbilder. Hun fikk 100€ med beskjed om å ta resten selv og gjøre noe morsomt. Takk skal du ha Patricia, du reddet turen min! | |
| Dag 2 Gjennom Polen | |
|
Polakkene
er aktive folk i trafikken. Tidligere hadde de gamle, dårligere
og trege biler. Disse kjøretøyene krevde full gass
hele tiden for i det hele tatt å gå fremover. Nå
har polakkene fått andre, ganske nye biler av vestlig opprinnelse.
Samtidig har vanene fra bruk av Popeda, Polski Fiat, Volga, Togliatti
og andre russermerker hold seg godt. Dette medfører at trafikken
mildt sagt er vanvittig. Den verste av alle landene vi kjørte
i. Full gass, full brems, forbikjøring absolutt overalt,
totalt uavhengig av motgående trafikk, forbikjøring
inn mot svinger, i svinger og over bakketopper. Hjelpe og trøste.
Vårt første forsøk var å ta det pent og
kjøre rolig i trafikken.
|
 SCHNELLFAHRER- ROUTE |
| La det være sagt med en gang: Bare glem det! Sigmund, som lå bakerst, hadde biler 1 - 2 cm unna bakhjulet hele tiden. | |
| De polske forbikjøringene var også mer enn hasardiøse, og anses som utført dersom du klarer å få framskjermen på bilen minst 4 cm oppover langs siden på kjøretøyet foran. Rett ut, og så brå sving inn. OK, vi iverksatte plan B: Absorber kulturen og møt utfordringene på deres eget nivå. Dette med førte i all hovedsak at vi kun lot de mest ytterliggående bilister kjøre forbi. Merkelig nok så vi ikke en eneste trafikkulykke. Muligens grunnet at polakkene overhode ikke hever øyenbrynene dersom de kommer rundt en sving og møter to til tre biler i bredden. En rask unnamanøvrering, litt blinking med lysene er alt. De er tydelig forberedt, og handler deretter. | |
| Vi kjørte hovedveier fra Gdynia til Warszawa og videre til Rzeszów ganske langt sørøst i Polen. Sør for byen, i en liten landsby, fant vi overnatting til €15 for begge, og middag til samme pris. Syklene ble parkert innenfor gjerdet i bakgården og det lå en lokal pub i underetasjen. Denne dagen kjørte vi 643 km med et snitt på 87,5 km/t. Ølet kostet 3 szloty for en halvliter, noe som tilsvarer omkring kr. 5.- | |
| Dag 3, Polen, Slovakia, Ungarn og inn i Romania til Beius. | |
|
Etter starten med harakiritilstandene i polsk trafikk, var det en lettelse litt ut på morgenen tirsdag å kjøre inn i Slovakia. Vi opplevde ingen som helst problemer på grensen verken inn eller ut av Polen, eller inn i Slovakia. Folk var vennlige, kikket på syklene våre og kommenterte litt. I tillegg spurte de gjerne hvor vi kom fra og hvor vi skulle. Vi stanset på en kombinert bensinstasjon og veikro i Slovakia. Spisedelen var stengt, så vi fylte bensin og i kjørte raskt videre mot grensen til Ungarn. Også Ungarn var vesentlig bedre enn Polen i trafikalt henseende. |
 |
| Vi hadde ingen planer om lengre stopp i Polen, Slovakia eller Ungarn. Vi merket oss at det blir fattigere dess lenger sør vi kom, og at hestekjøretøyene gjør sitt inntog på veiene mellom nyere Passater og lastebiler. Vi observerte at veiene ble vesentligere dårligere etter grensepassering inn i Romania. Det er også flere, gamle østblokkbiler enn i Polen. |
| Vel inne i Romania forandrer trafikkbildet seg. Massevis av hestekjøretøyer. Og okser, også tospann. Mens bilene fyker av sted i 110 - 140 km/t ser oksene uberørte ut. I tillegg er det fotgjengerfelt på motorveien, syklister, esler, gamle russiske IFA lastebiler med altfor store lass og blanke dekk i skjønn forening. Traktorer av ukjent opprinnelse i ufattelig dårlig stand. Vi hadde blitt advart mot veiene i Romania. Selv om enkelte strekninger var helt forferdelige var de verd turen. Overnatting på et greit hotell langs veien til samme pris som i Polen. Dagens avlesing av GPS'n viste 572 km, 80,7 km/t i snitt. |
 |
 |
 |
 |
|
GATEKJØKKEN
I UNGARN
|
NOK
LØSHUNDER I ØSTBLOKKEN...
|
MAT
SKA'REM HA...
|
EN
AV DE BEDRE VEIENE
|
|
|
|||
| Resisebrev fra Istanbul, del III | |
| "We are all in the gutter, but some of us are looking at the stars" |
(Oscar
Wilde 1854-1900)
|
| Dag 4, BEIUS - BUCUREST | |
| Inntrykket av Romania. | |
| Kontrastene i Romania er store. Landet har blitt vanstyrt i mange år av en brutal diktator, Ceausescu, med tidligere Sovjetunionens godkjenning. Diktatoren hadde som mål at Romania og hans palass skulle bli det kommunistiske midtpunktet i øst. Ceausescu ble styrtet og hele hans familie drept av landets innbyggere etter oppløsningen av Sovjet. Landet er i dag en demokratisk republikk med mulighet for inntrenden i EU i 2007 sammen med Bulgaria. | |
| Jeg sitter igjen med et mange inntrykk fra Romania. Landet er vakkert og geografien variert. Det har utrolige, enorme jordbruksarealer, og folket fremstår som stolt. Det ser ut til at mye skjer langs veiene i Romania. Når dagen går mot slutten trekker mange folk ut. De samles lags veiene og sitter der og ser. Noen drikker en øl, noen spiller litt kort, men for det meste så det ut som om de bare samles for å ha sosialt samvær. Gamle som unge. Over alt, selv på den mest øde landsbygda. Vi så 7 - 8 hestekjerrer etter hverandre i trav på vei hjem fra åkrene, fullastet med gulnede maisplanter. Et utrolig vakkert syn. |  BY I ROMANIA |
|
|
Vi hadde vært så heldige å treffe to svensker på GS treffet i Norge som hadde vært i Romania i sommer sammen med den svenske BMW klubben. De viste oss hvor vi skulle finne de gode veiene, samt hvor vi ikke burdte kjøre. En uvurdelig hjelp som gjorde det lettere å finne frem. Byen der Draculas historiske skikkelse, Grev Vlad levde, heter Bran og ligger sørvest for den kjente middelaldrebyen Brasov. Etter en stunds kjøring på en ganske grei vei, viste GPSn navnet "Dracula" på kartet. (helt sant!!!) |
| Vi sjekket dette opp mot papirkartene våre, og det stemte godt med de opplysningene vi hadde. Vi ba GPS'n finne en sidevei til "Dracula", noe den gjorde med glans.Etter noen mil, ved Fagaras, skulle vi svinge av sørover inn på en noe mindre vei. På papirkartet så det ut til å være en "snarvei" over noen åser fram til Bran. Vi svingte av i et lite kryss mellom noen hus. Ut over landsbygda bar det. Etter kort tid gikk veien over fra å være vei til å se ut som rullebanen på hovedflyplassen i Beirut i 1975. Maken til dårlig vei skal du jammen lete lenge etter!!! Hullene var ikke bare svære og dype. De var over alt. Til å begynne med kunne vi kjøre siksak mellom de. Etter et par kilometer var det umulig. Hullene var alt fra en knyttneve store til flere meter i diameter. Noen steder dekket de hele veibanen slik at en måtte enten kjøre i gangfart gjennom de, eller helt utpå kanten. Det var bare å senke farten dersom man ikke ønsket en rask slutt på turen. Etter en stund tok vi, av alle ting, igjen en lastebil. | |
| At lastebilene varer i over tre måneder i Romania er et under. Uansett hva du gjør: IKKE kjøp bruktbil fra Romania!!! Vi kjørte forbi. Veien var til slutt så ille at jeg bare begynte å le. Opp på forhvilerne og full gass. Over hull og dumper. Multistrada'n forsvant. Ikke så merkelig. Her viste virkelig GS'n hva den var laget for. Full fart en lang stund mellom oksekjerrer, hester, bikkjekadaver og lisensproduserte Renault. I Romania heter de Dacia og gikk trolig ut av produksjon i Frankrike tidlig på 80 - tallet. Nå har det fått nytt liv i Romania via stygg front i ekte plast, samt en totalt ukledelig bakspoiler. |
 DRACULALAND |
| Plutselig rundt en sving var det slutt på moroa. Lastebiler, traktorer, valser av diverse slag samt en asfaltmaskin var i full jobb med å omgjøre krøtterstien til en fin asfaltvei. Jeg lirket meg rundt kortesjen og inn på den nye atostrada'n på andre siden. Multistrada'n kom til syne i speilet igjen. Resten av veien til Draculas borg var svingete og fin grunnet ny asfalt. Men, magien var borte. | |
| Grev Draculas etterkommer. | |
| Vel inne i Bran, som egentlig ikke er mer en en sving på veien rundt noen hus rundt, åpenbarte Borgen seg. I lett motlys virket den nesten litt skummel. Reklameskilt med "Dracula Camping", "Hotel Dracula", "Scary ditt og datt" stod over alt. Stedet hadde litt turistpreg. Vi kjørte gjennom byen. Plutselig var byen slutt, og vi var på tur ut av den og inn i skogen. Vi bestemte oss for å snu og kjøre tilbake. Vel inne i byen stoppet vi og tok noen bilder av slottet. Planen var å stanse og ta en tur innom stedets severdighet: Grev Draculas slott. I stedet ble det et helt annet hus jeg fikk besøke... |
 SPOOKY |
| I min iver etter å bese Draculas slott, kom jeg, i vanvare selfølgelig, til å ta en liten "spansk en" i trafikken. En passe frisk U-sving med GS'n over en heltrukken sperrelinje i en ganske krapp kurve med tilhørende tuting og kjefting fra en lokal helt i lisensprodusert Renault med overlesset tilhenger. Nå hadde ikke dette vært noen stor sak, hadde det bare ikke vært for den lokale politimannen som svært ubeleilig overvåket seansen fra orkesterplass i veikanten, omkring to meter unna. Politimannen var høflig, men bestemt, da han på gebrokkent engelsk påpekte mine tvilsomme evner som sjåfør, samt opplyste at gevinsten i dag var: " Aj vill hæff tu teik jår månni evej, plis kåm vitt mi to ze polis steisjn." Mannen underbygget sine ønsker med en solid pistol diskret plasset på høyre hofte. Det ingen vei utenom. Jeg måtte bli med. At Sigmund hadde foretatt samme stuntmanøver bak meg og derfor egentlig kvalifiserte til samme gevinst, lot ikke til å påvirke lovens vokter spesielt. Med det russiske, korrupte politisystemet friskt i minnet var det med en god del skepsis jeg forlot Sigmund og syklene og ble med til den lokale politistasjonen. Den lå 40 meter unna. Sigmund stod igjen som vakt ved syklene. Stemningen var laber. |
|
WANTED... |
Vel innefor var mannen egentlig ganske hyggelig. Jeg forsøkte å fremstå som en angrende synder, beklaget det hele og tok ansvar. Jeg passet selvfølgelig på å skryte uhemmet av politimannens ubrukelige engelsk. Strategien virket. Mannen ble rett ut smigret, og sa han skulle gjøre det så billig som mulig for meg. Siden jeg ikke var helt overbevist om dette, plusset jeg på med hvor fint landet var, hvor god maten var, hvor godt vi likte oss her m.m. Dette virket over all forventning, og mannen ville sågar vise oss rundt i byen og på slottet. Dette passet dog ikke helt inn i våre planer. Jeg klarte å sno meg unna tilbudet med henvisning til at jeg måtte spørre Sigmund. I tillegg ble min engelsk påfallende dårligere. | ||
|
Også dette virket, og med masse skryt og en latterlig bot dro vi videre fra Dracula City i fint driv mot Bucurest. Bran ligger nede i en dal med høye fjell på alle kanter. Området er særdeles velegnet for motorsykler. Veien videre stiger ganske kraftig, og utsikten til storslagne fjell er fantastisk. Vi tok igjen en totalt overlesset lastebil oppover bakkene. Hvordan i all verden den skulle nå toppen vet ikke jeg. Full gass på laveste gir, så vidt hjulene gikk rundt. Og om bremsene holdt nedover på andre siden??? Vi kjøre forbi og kom oss unna før katastrofen satte inn. Jeg lar bildene tale for seg selv, men kan tillegge at bildet helt til venstre vel illustrerer forholdene i området på en god måte. Moderne lastebiler travelt på vei et eller annet sted med varer der klokka styrer akiviteten. Ved siden av, jordbruksarbeidere som driver som for 100 år siden. Der styrer aktiviteten klokka. Man holder ganske enkelt på til man er ferdig. Hva klokka er betyr ikke så mye. Vi la merke til at de brukte tradisjonelle hestekjerrer, og at redskapene, inklusive tennene på rivene, var av tre. Det samme var for øvrig "autovernene." |
|||
 |
 |
 |
 |
|
KONTRASTER
|
VAKKERT
LANDSKAP
|
FRA
BRAN
|
A
RACE TO THE CLOUDS...
|
| Allroading på landsbygda. |
| Siden vi er allroadere måtte vi jo benytte anledningen til litt allroading på sideveier. Anledningen bød seg en stund etter Bran. Vi kom inn i en dal, og i sidesynet fikk jeg se den: BRUA! Full brems og stopp på siden av veien et stykke nedenfor. Etter å ha forsikret meg om at det ikke var enda flere ivrige politimenn i sikte, tok jeg en U - sving med Sigmund hakk i hel. Tilbake til veikrysset og inn mot brua. Eee...vel, bru og bru fru blom. Som Solan Gundersen sier: "Farlig norsk hengebru." Denne var riktig nok rumensk og ikke noen hengebru, men utvilsomt farlig. Under sterk tvil kjørte vi ut på brua. Kameraet kom frem. Det samme gjorde lokalbefolkningen som lurte på hva i all verden som skjedde i nabolaget. |
| Jeg tok noen bilder og vi kjørte litt lenger ut på brua. Plutselig kom det en bil med henger (!!!) og sperret retretten. Vi måtte nå over, koste hva det koste ville. Jeg gikk litt frem og tilbake og tok flere bilder. Folk lo og smilte, vinket og så ut til å ha det riktig moro. Trolig omtrent som når vi ser danske turister på ski i fjellheimen i Norge for første gang. Ganske komisk. Uansett, vi måtte videre over brua. Konstruksjonen hadde delvist rast sammen, og var i tillegg reparert med planker og STEIN(!!!) på midten. Hjelpe og trøste. Vel, er man gutt eller mann? Opp på forhvilerne igjen og full kløtsj. På den andre siden ble vi bivånet at enda flere lokale helter, samt et esel, noen okser og ei tvilsom bikkje. Vi fikk se rumenernes spesielle høysåter på nært hold. Disse fantes over alt i flere størrelser. Noen var svært store. Den lille landsbyen så fattig ut, og vi tenkte vel i vårt stille sinn at dette vel nok var slik mange levde i Romania. |
| Vi bruke ikke all verdens tid på stedet, da vi ikke regnet med at de tok verken VISA eller Master Card på stedets eventuelle etablissementer. Vi kjørte tilbake den veien vi kom og til venstre inn på hovedveien i retning Bucurest i fint driv. Seansen tok omkring 25 minutter. Opplevelsen vil sitte der resten av livet. |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
|
ALLE
BILDENE ER FRA BRUSEANSEN VÅR...ET SVÆRT MORSOM OG HYGGELIG
INNSLAG PÅ TUREN.
|
||||||
|
Vel gjennom et flott lanskap med serpentinsvinger, små landsbyer og blendende utsikt kom vi atter ut på de enorme jordbruksslettene. Vi kjørte langs en helt vanlig vei, flat og rett. Hester, Porscher og IFA om hverandre som vanlig. Til slutt måtte vi fylle bensin. Igjen åpenbare kontrastene i Romania seg. På den ene siden av veien, der vi stod, var det en moderne bensinstasjon med pumper, kiosk og kafe. På den andre siden, vel Romania! Mens vi stod og fylte bensin passerte massevis av biler. Og oksekjerrer. Vi fikk fylt bensin og la i vei videre. Siden vårt møte med ordensmakten hadde forsinket oss en smule, ble det mørkt før i kom til Bucurest. |
| Vi hadde på forhånd blitt advart mot å kjøre i østblokken etter mørkets frembrudd. Spesielt gjaldt advarselen Romania. Argumentene varierte. Fra tett trafikk, biler uten lys, mange folk uten refleks i mørke klær, vansker med å se huller iveien, landeveisrøveri osv. osv. |
| Vel, det skal i ærligheten navn sies at vi hadde tenkt å stoppe i god til før mørkets frembrudd. Planen var å starte kjøringen tidlig om morgenen for så å avslutte tidlig på ettermiddagen. Sitte på uteserveringen med en kald halvliter omkring kl. 17:00. Men, planer er en ting, hvordan det så går, ja se det er noe helt annet. Uansett klarte vi da halvparten, vi kom oss opp om morgenen og var aldri (med unntak av de to siste dagene) i salen senere enn kl. 08:00. |
| Det var en stor opplevelse å kjøre mot Bucurest. Tett trafikk, javel, det går det jo an å leve med. Noen ganger var det omkjøringer, og vi havnet ganske langt ut på landsbygda. Skal jeg være helt ærlig, oppfattet jeg en del av områdene vi kjørte gjennom svært tvilsomme. Møkkete, barbente barn løp rundt om kring. Det var fattigdom og masse folk. Rønner av noen hus, biler som det bare var skjelettet igjen av, men som enda var i bruk Masse folk som pekte og så på oss. Barn som viste finger'n og knyttet i neven. Egentlig skulle en jo ha stoppet og undersøkt om det var så ille som det så ut for. Sannsynligvis har ingen gjort akkurat det noen gang i de mest tvilsomme områdene. Kanske like greit. |
|
ROMANIA |
Da vi kom inn mot Bucurest var det mange mil med forsteder. Det var helt mørkt nå. Forstedene så ut som på TV. Møkkete, søppel over alt. Masse folk som ellers i Romania. Biler på kryss og tvers og dårlige veier. Vi fant ut at vi måtte ha noen kontanter, og av alt vi fant i veikanten åpenbarte plutselig en bank seg. Med minibank!!! Våre bønner var hørt. Nå skal det sies at nabolaget var svært tvilsomt, men, vi lot oss ikke skremme så lett. Vi tok noe en U - sving, og parkerte utenfor banken. Det var kø, så vi måtte vente litt. Det gikk ikke lenge før en dame kom bort til oss og spurte på engelsk om vi hadde trøbbel med motorsyklene. Hun var ikke prostituert, men så ut som en middelklassedame som bare ville hjelpe oss. "Nei" svarte vi, "vi skal i banken." Damen advarte mot ran og tyveri, og forsvant like fort som hun hadde kommet. Jeg tok ut penger, og når jeg gikk tilbake til Sigmund, kom Politiet. De spurte om det samme og advarte. "Ran! Trøbbel?" "Nei, vi skal ta ut penger." "OK", og så dro de videre. Etter at reisekassa var fylt opp med klingende mynt, kjørte vi videre inn mot sentrum. |
 |
|
| TRY IT, YOU'LL LIKE IT!!! | |
| Jeg oppdaget plutselig et svært hull i venkanten rett foran sykkelen. Det var omtrent 90 x 90 cm og lyset fra sykkelen avslørte at det gikk rett ned i en eller annen form for underjordisk kanal, trolig avløpsanlegget under byen. Jeg kaster sykkelen til venstre og unngikk på nære nippet hullet. Svært bekymret kikket jeg i speilet for å se hvordan det gikk med Sigmund, men han fulgte nå på. Første kommentar etter vi stanset fra jærbuen var: " HELVETE!!! Såg du det jevla håle i vegen der bårte!!??" Et møte med akkurat det hullet hadde definitivt satt en stopper for videre ferd. Advarslene om mørkekjøring i østblokken er ikke helt uten innhold. Jeg har to ekstralys på GS'n. De var gode å ha. | |
| Etter å ha vært inne på et stort hotell som var svinedyrt fant vi et noe mindre hotell i en sidegate. Ikke akkurat rasende billig, men akkurat da ga vi f... i det og parkerte i bevoktet bakgård. Ingen mat på hotellet, men det var en brukbar kinarestaurant rett ved siden av. Av med utstyret, inn med middag og øl. Fyren i baren snakket et perfekt, men noe snøvlete engelsk. Han opplyste oss at det ikke hadde noen hensikt å kjøre videre inn i sentrum. Der var det bare "malls, banks and international companies." Vi antok at kapitalismen hadde forvandlet sentrum av Bucurest til et kjøpesenter lik det du finner i andre byer i Europa. Det hadde vi jo sett før og var ikke spesielt interessert. Fyren forklarte oss i stedet veien til verdens nest største bygning, palasset til Ceausescu. Bare Pentagon i USA er større. Bygningen er 2% større enn Keopspyramiden. Avlesing av GPS'n viste 650 km, og et snitt på 68,7 km/t. | |
 |
 |
 |
 |
 |
|
INDUSTRI
|
UTEN
KOMMENTAR I
|
UTEN
KOMMENTAR II
|
UTEN
KOMMENTAR II
|
VAKTSELSKAPER
PASSET PÅ
|
|
|
||||
| Reisebrev fra Istanbul, del IV. | |
| "Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem." |
(Bibelen,
Matteus, 7:12)
|
| Dag 5, BUCUREST - SVARTEHAVSKYSTEN | |
| Ut i trafikken igjen. | |
| Etter en bedre frokost dagen etter bar det av sted ut i Bucurest for å finne Huset med stor H! I følge tidligere nevnte, snøvlende bartender var det bare å ta til høyre i hovedgaten ut fra hotellet, deretter til venstre i første lyskryss. Så kunne vi bare følge trikkeskinnene, og når de svingte til venstre, kjørte vi bare rett fram. Deretter skulle vi bare fortsette rett frem hele tiden, over en bro, og vi ville til slutt se palasset der veien endte i et T - kryss. OK, det hørtes jo greit ut. GPS'n er var litt vanskelig å bruke, da vi kun hadde basemap. Basemap har ikke detaljert oversikt over gatene inne i byene, kun retningene. |
 MOT SVARTEHAVET |
| Noe av det jeg la merke til i trafikken, foruten svære hull, skinner som lå nesten oppå asfalten, kuler og skjevheter, samt at det noen steder bare manglet kumlokk, var bussene. Bussene var elektriske og hadde kablene for overføring av strømmen fra ledningene i lufta og ned til bussen hengende å slenge utenpå. Disse kunne sveives ned og svinges hit og dit. Dette var helt likt det vi hadde sett i Russland, og de fantes over alt i tidligere østblokken så vidt vi kunne se. Fordelen er at bussen kan svinger rundt hindringer i trafikken. Folk så også ut til å ta busser og trikker totalt uberørt av det vi kanskje ville kalle "sunn skepsis" til å sette seg opp i noen av de offentlige vrakene som fraktet folk. | |
| Møte med fattigdommen. | |
|
Vi la allikevel i vei etter forklaringen. Trikkeskinnene var greie å finne, og vi kjørte rett fram der de svingte. I en litt trang gate ble vi stående i kø på rødt lys. Lufta var full av tett, illeluktende eksos og støvet rev i nesen. Der, midt mellom køene gikk hun. Hun kan ikke ha vært mer enn en 18 - 20 år og hadde et lite barn på 2 - 3 år på armen. Klærne, både til jenta og barnet var svært møkkete og fillete. Hun var møkkete på hender og i ansiktet av støv og eksos, og hun hadde et trist uttrykk i ansiktet. Hun gikk med røyken hengende i munnviken fra bil til bil og tigget om penger. Når det ble grønt, hoppet hun inn på fortaue, tok et par dype magedrag av sigaretten og ventet til neste gang trafikken stanset. Vi kom aldri så langt at vi fikk ta henne i nærmere øyesyn eller tatt bilder, da det ble grønt lys og vi forsvant videre. |
|
|
Jeg er litt usikker på hvordan dette møtet med den dypeste fattigdommen i Romania påvirker meg. Jeg hadde vært forberedt på det, men allikevel traff det meg midt i magen. Det er lett å fnyse av det og tenke at det er jo ikke mitt problem. En ting vet jeg sikkert: Dersom man tør å sette egen livssituasjon litt i perspektiv, setter opplevelsen den pågående finansdebatten i landet vårt i et annet lys. Når våre nyfriserte, dress- og kjolekledde, delvis steinrike spaniaboende politikere ramser opp hvor fælt vi har det, hvor ille det er med bompenger, bensinprisene, moms på kinobilletter og at vi faktisk må betale for å bruker bilen vår, samt handelsstanden beklager seg over hvor ille det er at de narkomane skal synes der vi, "vanlige, ærlige arbeidsfolk" skal ferdes, ja da skal jeg tenke på jenta og barnet hennes i Romania. Hun som trolig var avhengig av et lyskryss og penger fra passerende bilister for å overleve. Kanskje det er litt lettere å skille ut de viktige argumentene hos makthaverne da. Snart er det vinter. Mastercardet er ikke stengt enda etter ferien. Jeg kan bare kjøpe meg varmere klær. Helt uten videre. Julehandelen står for døren. Ikke vet jeg hvor mange milliarder vi bruker, men det er nok noen. På gaver oss rike i mellom. Jeg sier ikke at vi skal slutte med det, men kanskje tenke oss litt om neste gang vi klager som verst. Jeg skal innrømme at det ikke alltid er like lett. I alle fall ikke hvis du er tigger. |
|
| Huset! | |
| Til slutt kom vi frem til Huset. Og hvilket hus!!! Først forsøkte vi å parkere ved en port, men ble bryskt vinket videre at tungt bevæpnet sikkerhetspoliti. Ingen grunn til å diskutere med de karene der. Vi svingte syklane inn på det vi trodde var en plass foran huset. Huset var svært! Jeg måtte gå så langt bakover for å få med meg hele faseden at jeg ble litt bekymret for at noen skulle stjele noe fra sykkelen, og at jeg ikke skulle rekke tilbake før tyven var forsvunnet med halve bagasjen. Parken vi stod i utkanten av var ganske stor og ikke så ille vedlikeholdt. Det var svære gjerder og stengsler, samt en gedigent område på innsiden. Allikevel var det noe som ikke stemte. | |
| Jeg tror det var Sigmund som fattet mistanken først. Ja, vi syns Huset var stort. Veldig stort. Spesielt når vi hadde mistanke om at vi stod på kortveggen, eller gavelveggen om du vil!!! Opp på syklene igjen og ut i trafikken. Bortover gata og til høyre. Vi rundet gjerder og muren som sperret for utsikten. Plutselig åpenbarte det seg en lang, bred gate. På den ene siden var det en mur med tilsvarende gjerde. På den andre siden var Plassen! Der folket skulle samles når Ceausescu ville tale til dem. Noe som svært sannsynlig ikke sammenfalt med når foket selv ville dit. Det var vel trolig også der folk samlet seg når de hadde bestemt seg for at nok er nok, og tok rotta på hele familien etter Sovjetunionens undergang. Vi hadde funnet langveggen og forsiden på Huset! |
| Med forrige bot friskt i minne tok vi det pent med U - svinger. Vi svingte inn på Plassen helt i andre enden av gata, og parkerte på det enorme området foran Huset. En kan si mye om Ceausescu, sikker ikke mye pent. Men bygge hus, det kunne han!!! Huset er vanskelig å beskrive. Selv om det ligger oppe på en forhøyning og egentlig ganske langt unna Plassen, fremstår det rett og slett som enormt. Det er digert, pompøst, imponerende, vulgært og fantastisk på samme tid. Og paradoksalt! Bladgull, marmor, glitter og luksus for den totale nytelse. Samtidig var dette den grusommes Hus. Senteret for tortur, grusomheter og brutal nedverdigelse av mennesker i hele Romania i mange år. Huset er satt opp på 80 - tallet. Ceausescu hadde ikke magemål. Alt skulle være "værst." Vi var ikke inne i Huset. Ikke vet vi om det var mulig å komme inn heller. Inntrykkene fra utsiden var mer enn nok. Når du står mot Huset og snur deg 180 grader rundt, ser du selvfølgelig nedover hovedgaten i Bucurest. Den går litt skrått. Hadde Ceausescu fått fortsette i noen år til hadde han vel revet hele byen og rettet den inn etter balkongen på Huset. | |
| Vi tok en del bilder av Ceausescus tidligere residens. Ved siden av lå også et svært hus. Det var trolig kommunistpartiets HQ og huset nok også det fryktede sikkerhetspolitiets tropper og utstyr. Det var i følge ryktene kun en mann som var mer fryktet enn Ceausescu i Romania. Og det var sønnen hans, Nico, som ledet sikkerhetspolitiet. En ufordragelig playboy som trolig hadde fått alt som han ville her i livet fra fødselen av, og i slutten av ungdommen fått utlevert et av de mest brutale maktapparatet som fantes i den tidligere østblokken. Hjelpe og trøste! Nå er de alle borte for alltid, ingen er vel spesielt lei seg for det. | |
| Merk følglende: Bildene "HUSET I og II" er satt sammen av to bilder. (kameraet hadde ikke stor nok vidvinkellinse til å fange hele, da måtte vi ha stått midt ute i den rumenske trafikken, noe som gir en overlevelsesprosent omtrent på høyde med svartedauen!!!) Bildet nr I er stort og tungt å laste, 196 616 byte. Bilde nr. II er mindre. Ellers er de like. Bildene gir ikke oppevelsen av størrelsen på Huset rettferdighet. Det må oppleves. |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
|
GAVELVEGGEN
|
HUSET
I
|
HUSET
II
|
GÅRSDSPLASSEN
|
ANNEKSET
|
SIGMUND
|
OSCAR
|
| Mot Bulgaria. | |
| Etter at GPS'n trygt hadde loset oss ut av Bucurest i retning mot Varna kom vi igjen til enorme jordbruksområder. På flere steder kunne vi se 360 grader og åkrene forsvant over horisonten alle veier. Trafikken ble noe glisnere, og veiene litt bedre. Akkurat det skulle dog ikke vare så lenge. Vi kom til slutt frem til grensen mot Bulgaria. Om Bulgaria hadde vi kun hørt fæle ting. "Der eies ALT av mafia'n", "Det værste østblokklandet, bare kjetringer", "livsfarlig, dere blir ranet uansett hvor dere stanser" osv., osv., osv. Som vanlig trosset vi alle advarsler. |
 JORDBRUK |
| Ved grensen til Bulgaria så vi restene etter Østblokken tydelig. Gamle, nedlagte tollstasjoner men maskingeværtårn og oppkjøringsramper. Gamle, betongbelagte transitveier med høye gjerder på hver side. Og et eller maksimalt to porter. De som av en eller annen grunn fikk anledning til å passere grensen fikk værsjågod vente til det var klart. Etter å ha kjørt litt feil og funnet den nye, moderne tollstasjonen ut av Romania, gikk resten greit. Vi kjørte over en vakker bro over elven som skiller Romania fra Bulgaria ved grensebyen Giurgiu, og kom til en ny tollastsjon på den bulgarske siden. Vår frykt for tollere viste seg også her å være ubegrunnet, og vi kom greit gjennom. Allikevel hadde vi en liten "magefølelse" på at vi burdte være litt forsiktige. | |
| Møtet med Fido. | |
| Vi fortsatte mot Varna som er en kystby ved Svartehavet. Fortausrestauranter, hvite badestrender og bikinikledde damer danset på netthinnene mine, noe som gjorde at farten ble deretter. I en passe uoversiktlig, kombinert høyresving og veikryss på en bakketopp, hadde jeg en passe frisk opplevelse. Vi kom som vanlig i "østblokkhastigheter", noe som til tider er litt mer enn vi er vant til i Norge. Jeg hadde fult nedbrekk, godt med gasspådrag og med blikket festet lang inne på rettstrekka jeg skulle videre ut på. Plutselig, i et kort glimt, fikk jeg se noe mørkt i sidesynet omtrent midt i veibanen. Før jeg rakk å kaste er raskt blikk ned for å se, befant jeg meg plutselig skliende mot venstre på et halvflatt bikkjekadaver som lå midt i veien!!! KLADUNK i forhjulet, hjulslipp, KLADUNK i bakhjulet en tiendel etterpå. Fra å være i en velkontrollert, pen og pyntelig høyresving befant jeg meg på vei sidelengs med slipp på begge hjul i godt nedlegg. Uten å tenke ga jeg gass, festet blikket enda lenger ut på rettstrekka enn jeg hadde og lot det stå til. GS'n tok "dumpen" fint, jeg slang og vinglet en 10 - 20 meter i delvis nedlegg, delvis sladd på asfalten. Veigrepet fikset seg selv etter en stund når restene av "FIDO" hadde forlatt dekkene. Alt var bare moro igjen. Hvordan det gikk med "FIDO" har jeg ingen anelse om. I Bulgaria, som alle andre steder i øst, lå det ihjelkjørte bikkjekadavere over alt. Trolig vil en bli avkrevd en ikke helt betydelig sum av nærmeste politimyndighet for premiekjøteren dersom en skulle være så dum å stanse. Lettere glisende spurte jeg Sigmund ved neste stopp: "Så du jeg skled på Fido eller?" Da jærbu'n svarte et uinteressert "nei" var det liksom ikke så tøft lenger. Pass på Fido i østblokken. De daue er farligst!!! | |
| Varna og en Taverna. | |
| Varna var på mange måter en skuffelse. Vi kjørte inn i byen, vi så jo Svartehanvet på GSP'n. Etter å ha rotet litt rundt uten å se snurten av noe hav, langt mindre badestrender og bikinikledde damer, bestemte vi oss for å kjøre videre ut av byen mot Tyrkia. Vårt møte med byen var klønete, og vi gjorde den sannsynligvis stor urett ved og ikke stanse å ta den i nærmere øyesyn. Langs motorveien ut av byen kjørte vi over bruer som i følge GPS'n gikk over Svartehavet. Men det var bare siv, grønne sumpområder og industri. Vi måtte videre... Vi var vel egentlig ikke bare litt furtne for at de enorme forventningene til Svartehavet var knust til pinneved. Vi var også ganske sultne. Veien ble til slutt en helt vanlig kjerrevei igjen, og etter en ikke altfor lang kjøretur fra Varna kom vi til en bensinstasjon der vi fylte tankene på syklene. Rett ved siden av lå en liten Taverna hvor det til alt overmål var det mulig å sitte ute og bevokte syklene. Perfekt! Av med kjøreutstyret. Temperaturen var behagelig, og vi ble raskt ekspedert av noe som trolig var kokk, servitør, vaktmester, ryddehjelp og innehaver. Maten kom på bordet, billig og godt. | |
| Vi fikk igjen vasket av visirene på hjelmene våre, noe vi måtte gjøre stadig vekk. Og la det være sagt med en gang: Det var JÆVLIG mye insekter på turen!!! Sigmund har funnet ut at AJAX "minerals" vaskeservietter for glass i småpakninger er suverene å bruke til dette, samt et skikkelig håndklede du bruker KUN til å tørke tørt med etterpå. Fall ikke for fristelsen å bruke det som fins på bensinstasjoner. Riper og grått visir er resultatet etter kort tid. Etter den gedigne lunchen, en knøttliten kaffekopp med like mye kaffe som en vanlig norsk trakter, dro vi videre. Nå visste vi at veien, etter en runde på noen mil innover i landet, igjen ville gå langs kysten. Full kløtsj!!! |
|
| Alle advarslene vi hadde fått om Bulgaria hadde så langt vært feil. Vi traff ikke mange, men til gjengjeld var de vi traff var hyggelige og gjestfrie. Dog var vi ikke i Istanbul enda. Neste reisebrev, som kommer mandag, omhandler møtet med det mektige Svartehavet, en merkelig forsamling av kvinner og politifolk langs veien, nok en ufattelig dårlig, men morsom allroadsnarvei. I tillegg blir det bensinkrise i fjellene helt sør i Bulgaria. Du får også lese om den forholdsvis kronglete tyrkiske grensen der Multistrada'n ble forvandlet til en FIAT, Sigmunds vandring i Kilklarelli i shorts og mcboots, samt et latterfylt besøk i en tyrkisk frisersalong. Gled deg... | |
|
|
|
| Reisebrev fra Istanbul, del V, fra Svartehavet til Kilklarelli i Tyrkia. | |
| "Only those who will risk going too far can possibly find out how far one can go" |
T.S
Elliot. (1888 - 1965)
|
| Turistområder. | |||
| Vi kjørte videre gjennom et noe mer variert landskap. Veiene var perfekte allroadveier. Ikke så altfor dårlige, fine svinger og bakker. Temperaturen var perfekt. Livet lekte, vi koste oss stort. Plutselig begynte bilistene å blinke i lysene igjen. Dette hadde vi jo blitt vant til, og forstod Polisia var i nærheten, så vi slakket av. Og så inn i h****te mye politi. Det var Politi over alt. Det krydde. Flere stykker i nesten hver eneste kryss i hver eneste by. Med "gønner", uten kjøretøy. Noen hadde moped eller scooter. Og ikke nok med det: De stod jammen på annenhver bussholdeplass langs landeveien utenfor byene også også!!! Jøss tenkte vi, dette var jo litt merkelig. Det som var like merkelig var at på de ledige bussholdeplassene stod det prostituerte. Nå var det ikke så overraskende med prostituerte i østblokken. Det som var litt overraskende var det geografiske området de opererte i. Vanligvis pleier det å være de siste milene mot Tyskland som er befolket av prostituerte. Siden vi var litt usikre på hvilket av folkene som var farligst av de "veifarende", valgte vi å holde "stram vajer" gjennom området. Ut av en liten by og borte var de. Både Polisia og prostituerte. Hvem som passet på hvem (eller hva) kan man jo saktens spørre seg... | |||
| Det gikk ikke lenge før vi kom over en åskam og fikk se utover det store Svartehavet. Et mektig syn som utløste behov for fotografering. Jeg følte på en måte at mye av reisens mål var oppnådd. Svartehavet. Et brakkvann av et hav som egentlig er en innsjø, og som huser en av den Russiske marinens flåtebase. Langs dette havet lå de sovjetiske pampenes ferieparadiser. På den andre siden er Asia. Det var med resspekt og ydmykhet kameraet kom frem. Etter noen bilder så vi også at de tidligere nevnte badestrendene åpenbarte seg. Dette skulle bli saker...Weiter , Weiter, aber schnell!!! | |||
 |
 |
 |
 |
|
SVARTEHAVET
|
SYKLENE,
HAVET...
|
TILBAKEBLIKK
|
BULGARSK
LANDSBYGD
|
| Life is a beach. |
| Når vi kom helt ned til kysten fant vi grunnen til alt polisia og prostituerte. Det var bygget svære, fem og seksstjernes luksushoteller langs store deler av kysten. Sannsynligvis har noen satset stort på turisme, og det trekker nok til seg prostitusjon. Vi hadde overhode ikke lyst til å stanse ved disse palassene. Selv om de ikke rakk Huset til kværne, knapt nok til tærne, så var noen av de gedigne. Vi kjørte langs en fin sandstrand, og oppi hodet mitt lød det: BADING! Men, vi ønsket å komme oss over grensen til Tyrkia før det ble mørkt, så jeg endret til "Beachallroading." |
| Etter å ha slakket av og funnet et passe sted å svinge ut på , vrengte jeg GS'n ut i den tilsynelatende flotte enduroløypa.Det skal i ærlighetens navn sies at jeg i øyekroken la merke til Volvo 740'n som hadde begge hjula begravd i sanda og som satt bom fast. Men det er jo en bil, dette er en GS! Full gass ut i sanda. Har du ikke kjørt i tørr ørkensand før sier du? Vel, det har ikke jeg heller. Det gikk ikke mange meter før jeg forstod at dette kom til å ende i katastrofe dersom jeg ikke handlet raskt! Jeg bråstoppet og tenkte meg om. Den siste meteren hadde det gått nedover, ikke fremover. Gode råd var dyre. |
|
|
|
Siden jeg ikke satt fast enda, tenkte jeg at jeg like godt kunne benytte anledningen til å ta noen bilder som bevis på hvor fint dette gikk. Sigmund stod nemlig igjen på sikker grunn oppe på asfalten og gliste. Her var faren stor for at han skulle få brette ut katastrofen og min klønete opptreden i gjesteboka uten at jeg stod med motargumenter av noe slag. Nei, det kunne IKKE få skje. Jeg tok noen bilder, og med et selvsikkert glis la jeg kameraet tilbake i tankveska og tok sykkelen av støtta. |
| Mens jeg fremdeles stod ved siden av sykkelen startet jeg den. Jeg satte den i første og slapp kløtsjen med et passe brutalt gasspådrag. Det er nå betimelig å repetere et av redaksjonens kriterier til en god allroader: minimum 100 kilo førervekt!!! Ved hjelp av rå makt, en stille bønn og tanken på Bulgarsk Falkens kompetanse, dyttet jeg GS'n resolutt tilbake på asfalten. Selvsikkert gliste jeg til Sigmund som om dette skulle være dagligdags og vi satte kursen videre sørover. Innvendig var jeg totalt pumpa, hadde 300 i puls og svetten silte. Men det lar man selfølgelig ikke almuen få vite... | |
| Bensinstasjonen. | |||
| Vi kjørte videre langs Svartehavet. Veien gikk gjennom et svært vakkert landskap med havet på den ene siden og fjell og åser på den andre. Vi visste at veien ville svinge innover igjen i landet mot Tyrkia, og vi regnet med å være i Kirklarelli i god tid før det ble mørkt. Igjen var forventningene til en liten fortausrestaurant med billig øl og mat, samt masse liv av tyrkere og annet skyhøye. Igjen skulle overrakselsene komme som julekvelden på kjærringa. Vi kom til byen Carevo. Her kjørte vi vel egenetlig litt feil og havnet inne i byen. Etter et kort krigsråd i veikanten var det igjen GPS'n som viste oss retningen. Så snart vi fant ut på hoverdeien stod det skiltet til "Tyrkia." Perfekt. Istanbulfeberen grep meg. Målet var i sikte. Nå gjaldt det og ikke rote det bort. | |||
| Veien ble brått markant dårligere. I følge papirkartene våre var dette den største, bredeste og greieste veien til Istanbul. Men hvilken vei! En gang i verden var den en suveren allroadvei. Nå er den også en allroadvei, men noe mer krevende enn gjennomsnittet. Til å begynne med var den utrolig hullete og dumpete, nesten like ille som veien mot Bran i Romania. Multistrada'n forsvant som vanlig. Jeg stod atter på fothvilerne, jeg hadde rimelig stram vajer, og jeg storkoste meg. Dette var skikkelig GS vei. Deretter ble veien noe bedre, men smalere. Trær hang inn i veibanen. Det var marked for en kantklipper i området. | |||
| Vi møtte utrolig nok flere tyske turistbusser langs veien. De kom krypende i gangfart nedover den bratte veien. Guiden snakket i mikrofon. Trolig skulle de til hotellene langs kysten. Vel bekomme!!! Vi hadde ikke sett noen bensinstasjon på svært lenge, og ifølge kartet var det for langt til nærmeste, tyrkiske by. Dessuten var det, mildt sagt, gudsforlatt øde. Jeg slakket litt av på farten for å spare bensin. Multistrada'n tok meg igjen. Og der, "in the middle of nowhere" var det plutselig en spartansk bensinstasjon. Med MG - tårn, oppkjøringsrampe for kontroll av kjøretøy og det hele. Rustent, forlatt og gammelt. En traktor stod ved pumpene, noen drev med reparasjon av en gammel skrothaug av en bil. Det var åpent, og jammen tok de ikke Euro også. Som om dette ikke var nok hadde de drikkeforntene for de veifarende der det rant klart drikkevann hale tiden. Selv syns jeg den dag i dag at det smakte bensin av vannet, mens Sigmund beskrev det som: "Någe a det beste vanne eg he drokke någen gång." På toalettet ble vi minnet om vi var langt sør. Hull i gulvet og vannkran... Etter å ha fylt opp tanken bar det 3,5 mil til grensen. | |||
 |
 |
 |
 |
|
REDNINGEN!
|
VAKTBU
|
BULGARSK TRAKTOR
|
FULL
TIME 4 WD
|
| Strekningen mot den tyrkiske grensen var en ren sjarmøretappe. Fine, sveipende kurver, god asfalt, svært liten trafikk. GS'n og Multistrada'n stortrivdes. Vi visste at vi måtte kjøpe visum på grensen for å komme inn i Tyrkia. Men at det skulle bli så utrolig kronglete hadde vi aldri drømt om... | |||
| FIAT Multistrada. | |||
| Da vi nådde den bulgarske grensestasjonen var stemningen høy. Vi nærmet oss målet med stormskritt. Også her hadde det vært en sterkt bevoktet stasjon en gang, nå var det bare en stasjon. Folk stimlet ut, om vi ikke var dagens høydepunkt så var vi nok ikke langt unna. Veldig hyggelig og greit. Inn i Tyrkia. Først et par viduer som vanlig der passet ble sjekket. Så over "vanngrava" som desinfiserte hjula. Siste mann ønsket oss god tur og sa vi måtte innom tollen før vi kunne kjøre videre. Litt lenger nede var det enda et stort hus og noen "taxfree butikker." Ingen luke, ingen som stanset oss. Vi kjøret rett forbi, men skjønte at noe var feil. Tilbake mot kjøreretningen den veien vi kom. | |||
| Litt usikre på hvor vi skulle bestemte vi at jeg skulle gå inn i bygningen for å finne ut mer. Vel innenfor åpenbarte det seg både passkontroll, benker i massiv stein til å sjekke bagasje på, samt diverse kontorer. Jeg valgte køen der det stod "Passport" og "Entrance." Fornøyd leverte jeg passet til tolleren. Han var ikke spesielt imponert og henviste meg til visumkontoret til venstre. Ja, selvfølgelig, visum først. Etter å ha fylt ut diverse skjemaer og fått to frimerker og et par stempler i passet mot € 30, gikk jeg tilbake til passkontrollen. Han stemplet passet og viderehenviste meg til "Automobilkontoret." På dette kontoret satte en halvgammel, kjedrøkende byråkrat. Han skulle ha vognkort og greencard for sykkelen. Etter å ha fylt ut et par, tre ark avkrevde han meg € 1,5 for bryderiet. Jeg slengte en femtieuroseddel på disken. Mannen tente seg den tredje røyken etter at jeg kom inn i rommet, ristet på hodet og sa at jeg skulle få slippe å betale. Fint tenkte jeg. Så ble jeg viderehenvist til "hjørnekontoret." Hva i alle verden jeg skulle der er jeg den dag i dag ikke helt sikker på, men resultatet ble et par nye ark og tilhørende stempler. Da jeg kom tilbake til passkontrollen etter ørkenvandringen mellom kontorene var fyren fornøyd og jeg lei av hele greia. Jeg ville ut! | |||
| Så var det Sigmunds tur. Etter å ha gitt jærbu'n 15 sekunders kurs i "korrekt prosedyre for innpassering i Tyrkia" forlot Sigmund meg. Etter ansiktsuttrykket å dømme trolig mer forvirret enn opplyst. Det gikk en laaang stund. Det ble mørkt. Og kaldere. Jeg fant fram genser og langbukse fra bagasjen mens jeg ventet. Det varte og rakk. Ingen Sigmund. Det ble skikkelig mørkt. Endelig kom han ut igjen med et svært glis om munnen. | |||
| "Eg he fått meg FIAT" opplyste jærbuen. "Har du ikke hatt det hele tiden da?" spurte jeg sarkastisk? "Dei hadde ikkje Ducati på data'n, så det blei FIAT i papirå" fortsatte Sigmund glisende. "Eg ville ha han te å skriva Maserati eller Ferrari, men han ville ikkje." "Merkelig greier det der gitt" mente jeg. Etter at navnebyttet på Multistrada'n var ledd av og fleipet med en stund sadlet vi syklene og kjørte rundt bygningen inn i Tyrkia. Trodde vi. Enda en port og en sving og en bakke. Tollstasjonen lå på en topp og i en bratt bakke. De hadde kun en port, slik at en måtte kjøre trafikken begge veier gjennom. Busser og lastebiler på vei oppover hadde forkjørsrett, men til slutt var det ei gløppe, og vi smatt inn i Tyrkia. | |||
| Nå var de ekstra lyskasterne på GS'n godt å ha. Nedover en lang bakke med masse svinger. Dessverre var det stup mørkt. Trolig en kjempenatur utenfor veien. Nå så vi kun restene av veimerkingen og lastebilene, samt at vi møtte et par biler totalt uten lys. I en liten by var det noen gateselgere som forsøkte å stanse oss ved å rope noe som vi oppfattet var: "Kjøp kjapt, trygt og billig" på tyrkisk. Muligens kjapt og billig, men tryggheten stilte vi store spørsmålstegn ved. Stram vajer videre. | |||
| Vi inntar Kirklarelli. | |||
| Til slutt flatet terrenget ut og vi kom til krysset inn til Kirklarelli. Det var ikke så veldig sent, men "sydenmørket" var merkbart. Vi kjørte inn i byen gjennom trange gater og kveldsåpne butikker. Til slutt kom vi frem til et lite torg vi antok var sentrum av byen, noe som viste seg å stemme. Like etter fant vi et hotell. Ingen kunne engelsk, men vi fant en fyr som simultanoversatte fra min flytende fritysk til tyrkisk. Opp på rommet med alt utstyret. Ved siden av lå en kebabsjappe med tilhørende pepsireklame. Vi var sultne, og egentlig litt nysgjerrige på å finne ut hvordan kebab, eller "kebap" som det het her, smakte i Tyrkia. To "grosse" porsjoner ble bestilt med øl til. Til alt overmål kunne vi bestille på rommet og få det på regninga. Perfekt. "Kebap'n" var perfekt, stor, god og totalt uten innslag av den grisete, vemmelige dressingen som serveres på alt som er i norske gatekjøkken. | |||
| Sigmund hadde tidligere på dagen glemt å låse topboksen. Dette medførte at de "femi" skoene hans var borte. Men, ut i byen en liten tur måtte vi. Sannsynligvis var vi et ganske latterlig syn der vi gikk ut på torget. En svær, lett korpulent mann med allraoad-mc caps, beige shorts og ECCO sandaler. Ved siden av gikk jærbu'n. I spraglete, thailandsk silkeskjorte med "MULTISTRADA" i rødt brodert på lomma. Også i shorts. Og MCBOOTS!!! Sigmund hadde ikke noe annet å ha på bena, og ingen skobutikk var å se. | |||
| Turbofrisør med nogo attåt. | |||
| Vi gikk litt frem og tilbake og inn i en smal sidegate. Et par puber fanget vår interesse, men vi bestemte oss for å gå litt til. Plutselig stod vi utenfor en barbersalong der døren stod åpen. Innehaveren smilte og inviterte oss inn. Vi så på hverandre. Jo, vi skulle vel egentlig vært hos frisøren? OK, inn med oss. Frisøren var omkring 30 år gammel og hadde en del "hangarounds" på bruket. Jeg skled opp i skolen først. Fyren kjederøkte og lente seg til stadighet over meg for å sneipe halvrøkte sigaretter i akebegeret han svært beleilig hadde plassert på vasken foran meg. Her var ingenting overlatt til tilfeldighetene. Etter at fyren skjønte at jeg mente alvor med: "1 mm, hår og skjegg" satte han i gang. Kreppapir rundt halsen må vite. Skikkelig forklede som dekket hele kropppen. "Cutting foran og nothing bak." Helt perfekt. Jeg trodde seansen var over etter hode- og skjeggbarberingen, men der tok jeg grundig feil. Den hadde nærmest ikke startet. Nye, merkelige sakser av ukjent opprinnelse kom frem. En til å stusse øyenbrynene med. Nøye. Ny saks. Denne gangen til ørene. Da frisøren var ferdig der fisket han hendig frem enda en saks, lang og tynn. Den var til nesehår selfølgelig. I et rasende tempo klippet han langt oppe i nesa mi. Jeg satt musestille i redsel for at de eventuelt ikke skulle ha nok blod ved det lokale sykehuset dersom frisøren skulle misse ørlite grann. Men, stø på hånden som han var, gikk ting fint. "Hangaroundsen" bestilte kaffe på den lokale cafeen over gata. Den ble brakt oss av servitøren selvfølgelig. Jeg hørte en høyrøstet Sigmund i en opphisset frisk diskusjon med tyrkerne på et nytt, ukjent språk i bakgrunnen. Trolig "frijærsk" Siden saksinga oppe i nesen min ikke helt var over turte jeg ikke snu meg for å undersøke årsaken til den opphetede diskursen. | |||
| Etter at tyrker'n var klar med nesehårsklippingen kom vasking av hodet. Og halsen. Og nakken. Sågar inni ørene stakk tyrker'n fingrene og masserte grundig. Over vasken, full skyllings og hodet bakover. Håndkle på og full tørk! Etter noen sekunder var alt stille igjen. Ikke en dråpe var sølt! Frisør'n, med sneipen i munnviken gliste mot meg. Speilet kom frem. Resultatet var perfekt. Jeg var nyklippet alle steder unntatt under armene og mellom bena. Og nyvasket. Til og med inni ørene. Bråket, latteren og diskusjonen fortsatte i den nedslitte sofaen som utgjorde stedets salongavdelig. Det viste seg at det var fotballkamp mellom Besiktas og Bobø / Glimt på TV! Sigmund heiet på Norge og tyrkerne på Besiktas. Hjelpe og trøste for en forsamling. Etter å ha løsrevet Sigmund fra fotballen byttet vi plass. Sigmund var noe mer krevende. Han hadde bl.annet hår. Og bart. Tyrkern tok et skritt bakover, myste med øynene og satte i gang. Denne gangen var han, om mulig, enda med energisk enn før. Røykinga fikk ny fart. Frisøren fyrte opp nye sigaretter i et sett, tok to, tre skikkelige drag og knipset elegant resten ut på gaten gjennom den åpne døren. Haugen av sneiper utenfor ble etter hver formidabel. | |||
| Sigmund ble også klippet, vasket og frisert etter alle kunstens regler. Barbert med kniv selfølgelig, hva ellers. Deretter var det en ny kaffekopp og så, betalingen! Hvor mye sier du? Totalt kr. 12.- (tolv norske kroner) for begge, inklusive kaffen!!! Vi gadd ikke prute. Vi gadd egentlig ikke gjøre noe som helst mer den kvelden. Inntrykkene fra frisersalongen var for sterke. Tilbake på hotellet sovnet vi raskt. Dagen hadde vært begivenhetsrik og morsom. Inntrykkene mange. I morgen skulle vi ta fatt på sjarmøretappen inn til Istanbul... | |||
 |
 |
 |
 |
|
YOU
CAN CHECK OUT ANYTIME YOU LIKE...
|
...BUT
YOU CAN NEVER LEAVE...
|
STREET
VERSION
|
AND
NOW, THE NEWS!
|
|
|
|||
| Reisebrev fra Istanbul, del VI. Kilklarelli - Istanbul | |
| "Den viktigste livsvisdom må vi oppdage med våre egne øyne." |
Fritjof
Nansen
|
| Skoleuniformer og lastebilsjåfører | |
| Etter en bedre frokost på hotellet med etterfølgende pakking av syklene dro vi av sted neste morgen. På veien ut gjennom byen møtte vi mange barn og unge på vei til skolen i sine skoleuniformer. De så ut som engelske skolebarn, guttene i bukse, skjorte med slips og jakke. Jentene i skjørt. Når vi kom ut igjen til veikrysset utenfor byen var istanbulfeberen hos oss så påtrengende at vi droppet den planlagte sideveien. Strekningen fra Kirklareli til Istanbul er drøyt 20 mil. Vi måtte bare komme frem! Fort!!! |  |
| Ut på motorveien, stram vajer. Veien var ikke så ille, litt humpete, men ok. Terrenget var flatt og egentlig litt kjedelig. Store jorder, men ikke så store som i Romania og Bulgaria. Innhøstingen var ferdig, så det var egentlig ikke stort å se på. | |
| Klimaet hadde også forandret seg noe. Før vi dro regnet vi med at det skulle bli varmere og varmere jo lenger sør vi kom med Istanbul som en uutholdelig stekeovn som ville grille oss levende i kjøredressene. Litt overraskende var det derfor at temperaturen sank etter Romania som var svært varmt. Dette har antagelig sammenheng med at vind fra Middelhavet og Svartehavet sveiper inn over landet, og at fjellene mellom Tyrkia og Romania hindrer varm luft i å dreneres sørover. Det skal i ærlighetens navn tillegges at det ikke var spesielt kaldt. | |
 |
Etter en stund på motorveien fant vi en liten kro vi ville stanse på. Vi ønsket å sitte så vi så syklene her også, og ble umiddelbart "fanget" av en blid, tyrkisk lastebilsjåfør. Han snakket som en foss, bestilte søt te og betalte hele kalaset. Mannen snakket svært lite engelsk, men godt tysk. Dette hadde vi også observert i Kirklareli. Siden både Sigmund og jeg er nysgjerrige av natur, måtte vi selvfølgelig finne ut årsaken til dette. Det viste seg at svært mange tyrkere har vært "gjestearbeidere" i Tyskland. |
| Denne tyrkeren hadde kjørt lastebil og lagt seg opp nok penger til å kjøpe egen bil i Tyrkia. Han fortalte om voksne barn, død kone, om et nøkternt, men godt liv, turene i fjellet han gikk hver søndag og om gud vet hva. Dessverre fikk vi ingen mat mens tyrkeren fortalte om sitt liv. Vi lyttet en ganske lang stud, men så måtte vi videre. Både vi og tyrkeren. Han insisterte på å få betale for teen, og vi dro hver til vårt. Derifra og inn til Istanbul stoppet vi kun og fylte bensin i "utkanten" av byen. "Utkanten" vil si noen mil med bebyggelse. | |
| Trøbbel i gjære | |
| Før vi dro hadde vi selvfølgelig planlagt alt til minste detalj. Ingenting var overlatt til tilfeldighetene. Men noe var overlatt til andre. Og der sviktet det noe. Jeg hadde kjøpt nye Metzeler Tourance før jeg dro. Siden vi dro på søndagen av GS treffet på Finnskogen var følgende plan iverksatt: Jeg kjørte TKC 80 på treffet og la om til nye dekk på lørdag ettermiddag / kveld etter kjøringen. Avtale med lokalt dekkfirma var gjort, og jeg skulle få hjelp at allroader Odd - Einar til å transportere hjula til og fra. Da Odd - Einar kom tilbake viste det seg at omleggermaskinen ikke klarte å avbalansere hjulene mine. |  |
| Jeg var mildt sagt forbannet, men hva hjelper det en lørdagskveld kl. 18:00 når avreise er 08:30 dagen etter? Det var bare å dra. Begge hjulene vibrerte, framhjulet verst. Planen var å komme seg innom første og beste BMW forhandler og få fikset problemet. Det var dette med planer da… | |
| Inntog i Istanbul |
| Istanbul er en svært stor by. I følge opplysninger på norske, statlige websider er det omkring 9,2 millioner innbyggere i byen. Til sammenligning kan det nevnes at hovedstaden i Tyrkia, Ankara har omkring 3,6 mill. innbyggere, og den tredje største byen i Tyrkia, Izmir har 3,1 mill. Istanbul er altså vesentlig større enn disse to til sammen. |
| Vi entret Istanbul med et bredt glis om munnen og vibrerende hjul. Byen var så langt den eneste som ikke ligger på en slette. Her var det åser og kuler der husene av en eller annen grunn hang fast uten å skli ned i en svær haug i bunnen. Vi nærmet oss broen over Bosporousstredet som skiller Europa fra Asia. Vi svingte av og bestemte oss for å finne en bank, skaffe litt cash og ikke minst få oss litt mat. Dessuten var jag fast bestemt på at hjulene måtte fikses. Hjemover skulle vi kjøre mer motorvei, og jeg var redd for at eikene i hjule skulle begynne å ryke. Etter å ha tatt ut et ukjent antall tyrkiske lire og blitt millionærer, dro vi atter ut i trafikken |
| Når nøden er størst er hjelpen nærmest. | |
| Plutselig fikk jeg se en BMW butikk på venstre side. Jeg vrengte inn, heldigvis uten plagsomme tilskuere. Vel innefor var det to smellvakre damer og en slesk, men hyggelig selger. Han sa at de kun drev med biler, men at han visste om et BMW verksted ikke langt unna. I tillegg tilbød han seg å ta sin egen bil å guide oss dit. Vi mottok tilbudet. Vel fremme i en bratt bakke lå et lite verksted. Jeg forklarte problemet og tyrker'n gikk straks i gang med å diagnostisere sykkelen. Han ristet og dro i hjula, svievet de rundt og forsøkte å finne noen feil. Jeg forklarte på nytt problemet. Ingenting er galt eller i stykker. Jeg har ubalanse i hjula og ønsker å forebygge utvikling av trøbbel via å balansere de. Tyrker'n ristet på hodet. Nei, det kunne han ikke gjøre. At han hadde svære Metzeler og Michelin reklamebannere og haugevis med dekk i butikken så ikke ut til å bety noe. | |
| Men, han visste om noen som kunne. Et eller annet sted i byen lå "Vatan Ticaret" som tydeligvis hadde peiling på det meste når det gjaldt hjul og dekk. De kunne balansere BMW hjul. Helt sikkert asså, uten ljugekors!!! Slike føltes det i alle fall der vi stod. Men, vi hadde ingen andre, bedre alternativ. Å begynne og lete på egen hånd var trolig svært klønete. Etter en kort veibeskrivelse dro vi av sted. I følge BMW fyren var det å finne geskjeften var så lett så. Det var bare å ta litt venstre og høyre, og så bare var du der. I tillegg skulle de ringe å varsle at vi kom. Bydelen het "Aksaray." Vi kunne ikke misse det!!! | |
| Vatan Ticaret. | |
| Vegforklaringen viste seg å stemme sånn nogenlunde. Vi fant firmaet etter å ha spurt oss litt fram helt på slutten. Firmaer i Istanbul er ikke som andre firmaer. Delvis har dette kulturelle forklaringer, men vi opplevde at det også i stor grad har klimatiske forklaringer. Det er jo stort sett varmet hele tiden. |
 |
| Ting kan rett og slett gjøres ute på gaten. Hos "Vatan Ticaret" drev de også delvis helt ute på gaten. Bilene ble jekket opp ute og dekkene demontert / montert inne. Og så ut igjen. Masse folk i arbeid, dekk, verktøy og lignende over alt. | |
| Vi fant en fyr inne i butikken som kunne godt engelsk. Han fortalte at det var ringt ja, og at vi bare kunne overlevere sykkelen til dem, så skulle ting bli ordnet. Av en eller annen grunn følte jeg behov for å kvalitetssikre akkurat det. Vi parkerte syklene og snakket videre med mannen. Han het Yavuz og viste seg å være sønnen til selveste innehaveren, Cem. Så ble sykkelen min inspisert og problemet forklart grundig og i minste detalj. Løsningen jeg ønsket ble også avlevert etter "teskjedmetoden." Ikke noe problem forsikret Yavuz og Cem. Dette skulle de ordne. Jeg pakket av sykkelen og mekanikerne gikk i gang under mitt lettere, mistenksomme blikk. |  "I WILL SAY THIS ONLY ONCE..." |
 RESTAURANTEN |
Det viste seg raskt at mistenksomheten var totalt ubegrunnet. Bakhjulet av først. Dekket av, grundig inspeksjon av felg, eiker og dekk. Dette var noe annet enn mye av "ventrehåndsarbeidet" jeg har opplevd på diverse dekkfirmaer i Norge. Noe lettet over kvaliteten spurte vi om det var noe sted i nærheten vi kunne spise, forslag til hvordan vi kunne finne ut av Istanbul og forslag til hotell. Yavuz sa at han skulle fikse lunch, bare vent litt. Like etter kom en mann i kjøkkenforklede bort til oss, og vi forstod at vi skulle føres til "spisestedet." |
| Det viste seg å være en sliten krakk ved en byggeplass. "Restauranten" var ei trillevogn. Svært mistenksomme godtok vi tilbudet. Når maten kom var den veldig god, og vi spiste til vi omtrent sprakk. Fremdeles iført t-skjorte, shorts og Sigmund i boots. | |
| Utligning i pausen! | |
| Etter en stund ble jeg igjen mistenksom. I tillegg hadde jeg blitt nysgjerrig på hvem som eide den gule BMW R 1100 GS'n som stod utenfor butikken. Jeg gikk tilbake til dekksjappa. Der ble jeg møtt av Yavuz som ristet på hodet og sa "big problem" mens han pekte på forhjulet mitt. Han viste frem en bulk i felgen som visstnok skulle kunne påvirke balansen i hjulet. Jeg sa jeg var klar over dette og ba de balansere dritten så godt de kunne, så fikk jeg ta resten når jeg kom hjem. |  |
| Sigmund dukket opp i bootsene sine. Han hadde mobbingen min etter gårsdagens "FIAT" episode frisk i minnet, og benyttet selvfølgelig anledningen til å gjøre et forsøk på å utligne til 1 - 1. Beskyldningene om BMWs kvalitet, ferie som endte opp i dekkeverksted osv. føk gjennom lufta raksere enn tyrkerne klarer å uttale "kurderjævel" Jeg passet betimelig på å rippe opp i episoden med bergingsbil til H-D'n hans i Litauen i 2002, samt det begredelige faktum Multistada'n nesten hadde strandet oss på perrongen i Rollag tidligere i år. Og det UTEN øl!!! (se innlegg av 12.07.04 i arkivet, red.anm.) Jeg mente selvfølgelig at det var nå var 2- 1 til meg. Vi diskuterte litt fram og tilbake til dekkpersonalet fikk oss tilbake til virkeligheten ved høflig, men bestemt påpeke at de faktisk forsøkte å finne på noe for å hjelpe oss her. | |
 HEFTIG OG BEGEISTRET? |
Verkstedet foreslo å demontere skivene og en del eiker og rette hjulet. Vel, mente jeg, det er jo greit. Men har dere greie på slikt da? Av ansiktsuttrykket til sjefen forstod jeg at dette spørsmålet var svært upassende og jeg holdt deretter holdt kjeft. (ja tenk, jeg gjorde det!!!) Etter demontering av begge bremseskiver og eiker, retting av bulk, retting og balansering av felg, samt montering av dekk var alt klart. Rett og som nytt. Men nitrogenfylte hjul. Fordelene med dette skulle være å hindre varmgang. En unngår da forandring i lufftrykk og øker dekkenes levetid. Pris? Latterlig billig for alt sammen. Nitrogenet var på huset. GS'n var klar for videre utforsking av Istanbul. Nå skulle "Fiat'n" få se. |
| Flintskallefeiten MC | |
| Eieren, Cem viste seg å være eieren av GS'n. Han var en ivrig motorsyklist. Stolt viste han frem t-skjorten sin. Den viste med all tydelighet det mange av oss allerede visste: Middelaldrende menn i godt hold+ mc = sant! Cem var medlem i livsnyterklubben "Falintalar." Oversatt til norsk blir det omtrent noe slikt som "Flintskallefeiten." Lett korpulente livsnytere på mc. Som bildet viser er dette et universelt fenomen. En god allroader skal veie minst 100 kilo!!! Cem var også medlem i en mckklubb, og du finner fine bilder på deres webside ved å llikke HER! Sidene er på tyrkisk, men en god leser forstår meningen. Mange fine bilder fra diverse turer. Klikk også HER! |  MORE OR LESS? |
| Cem bød oss inn på te, og han viste oss bilder fra motorsykkelturene sine i Tyrkia. Cem anbefalte Tyrkia på det sterkeste. Han sa at det var stort forskjell fra Istanbul og videre inn i landet. Cem fortalte videre at alle typer mennesker og kulturer er blandet i Istanbul. Innover i Tyrkia er det mest tyrkere, og helt i øst er det mange kurdere. Det er bl.annet konflikten med denne folkegruppen som har satt Tyrkia på dagsorden i internasjonale forum i forhold til respekten for menneskerettighetene.Teseansen var forresten svært interessant. |  |
| Cem var sjefen med stor S! Kontoret lå høyt over bedriften og alt kunne sees. Gjennom enveisruter selvfølgelig. Vi ble servert søt te av lett nærvøse medarbeidere. | |
| Guided tour. | |||||
| Vi viste Cem allroadsidene og sidene for GS treffet. I tillegg fikk han et treffmerke fra GS treffet jeg tilfeldigvis hadde med. Det gjorde susen!!! Cem tilbød seg prompte å guide oss i Istanbul. Han ville sågar ta fri resten av dagen for å gjennomføre den gode gjerningen. Dette var et tilbud vi ikke kunne si nei til. | |||||
| Etter at teen var dukket og GS'n 100 % igjen kledde vi på oss og gjorde og klare til å delta i den forholdsvis halsbrekkende øvelsen det er å kjøre motorsykkel i Istanbul. Sigmund uttalte at trafikken i Istanbul "e de værste eg he opplevd på motorsykkel te nå." Selv syns jeg Polen var verre. Det siste jeg sa til Cem før vi forlot depotet var "take it easy." Svar: "Yes." | |||||
| Og dermed bar det på full gass av gårde. Her var det bare å henge på. Cem var tydelig vant til å smette mellom biler og busser på full gass. Jeg hang på som en klegg. Litt verre var det for Sigmund som var nr. 3. Gjennom gatene i fint driv gikk det. Cem var jo lommekjent, og det varte ikke lenge før vi hadde vært innom både Hagia Sofia, Grand Bazaar og gamlebyen. I tillegg fikk vi kjøre alle de stedene du IKKE hører om, men som er minst like fine og interssante som turistmagnetene. Byporter, smale, trange bortgjemte smug. Gamle hus, museer, tyrkiske bad osv. osv. Guidingen var svært god. Og effektiv. Tiden ble ikke kastet bort. Dersom noen har sett "Kodakreklamen" på TV var det vel omtrent slik vi opplevde det. Men, ok, vi fikk sett veldig mye. Selv om Cem ikke kunne så godt engelsk forklarte han allikevel om de forskjellige tingene. Cem fortalte bl.annet at nesten alle severdighetene lå på den eorupeiske siden, men det på den asiatiske siden mest var boliger. Vel, det skal tillegges at det bodde en og annen på den europeiske siden og!!! | |||||
 |
 |
 |
 |
 |
 |
|
BYKART
|
DEN
BLÅ MOSKÉ
|
HAGIA
SOFIA I
|
HAGIA
SOFIA II
|
SMS
FRA ALLAH???
|
GAMMEL
BYPORT
|
| Bosporousstredet | ||||
| Etter å ha beglodd de mest kjente turismagnetene lenge og vel dro vi videre. Ut i trafikken. Det var blitt litt utpå ettermiddagen, og trafikken var tettere. Vi kjørete i enda flere, svært imponerende smug og bakgater med Cem som guide. Til slutt kom vi ned til Bosporousstredet. Dette er kanalen som skiller Europa fra Asia, og som forbinder Middelhavet med Svartehavet. Det var godt å komme ned til vannet, der litt kjølig bris kjølte oss ned. Det ble svært varmt inne i Istanbul i fult kjøreutstyr og 300 i puls etter Cem. Etter at Cemn hadde pekt litt og forklart litt om retninger, kultur og forskjellig dro vi videre. Cem svingte opp på fortauet foran en restaurant som lå like ved vannet. Han lurte på om vi var sultne. Gjett om vi var!!! |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
|
NOK
EN MOSKÉ
|
TURKISH
RACEWAY
|
BOSPOROUS
I
|
BOSPOROUS
II
|
BOSPOROUS
III
|
BOSPOROUS
IV
|
| Om den kulinariske opplevelsen og dens konsekvenser kan du lese om i neste reisebrev. Da finner vi også et hotell og vi tar en tur rundt i byen på egen hånd. Sist, men ikke minst: Vi kjører inn i Asia der Sigmund kjøper nye sandaler... | |||||
|
|
|||||
| Reisebrev fra Istanbul, del VII. "There is no such thing as a free lunch" | |
| "Menneskene bygger for mange murer og for få broer." |
Isac
Newton
|
| Lunch med nogo attåt | |
| Cem, guiden vår i Istanbul var på fornavn med restaurantøren langs Bosporousstredet. Etter en kort, men hektisk samtale med kelneren forsvant han i lynets hastighet. Guiden gliste fra øre til øre, og vi forstod at noe stort var i gjære. Kelneren kom tilbake med noen glass og en mugge vann. Fint tenkte jeg, dagen hadde vært lang og varm, endelig litt å drikke. Det var akkurat da jeg skulle ta tak i mugga og fylle opp glassene jeg så det. Det var to glass til hver. Den lille stunden jeg nølte var nok. Kelneren fant lynhurtig fram en passe stor flaske fra et ukjent sted. Etiketten var på tyrkisk. Nederst stod det: 47 %. Det var et språk selv jeg skjønte. |  |
| Før både jeg og jærbu'n fikk sukk for oss var de rette, høye glassene fylt 2 / 3 opp med blank væske fra flaska. Så fylte guiden på med en, maksimalt to centimeter med vann. Det blanke ble grått. Guiden fattet glasset med vante hender, løftet det høyt, frem og midt på bordet og ropte "Salut" så det trolig hørtes helt til Kurdistan. I neste øyeblikk så han på oss med et blikk som fortalte at han lurte på hvorfor i h*****e vi ikke på eget initiativ hadde gjort det samme? Vi fattet glassene. Mot munnen. Jeg var litt usikker på hvor mye en drakk på en gang? En vil jo ikke fornærme verten. At vi etterpå skulle ut i harakiritrafikken igjen så ikke ut til å bekymre guiden det minste akkurat da. "Hva heter Salut på norsk" ville guiden vite? "Skål" svarte Sigmund og jeg, trolig i kor. "SKÅL" ropte guiden, om mulig enda høyere enn første gangen. Kelneren gliste. Hovmester'n stanset midt på gulvet og stod som fastfrosset. Glassene ble ført til leppene. Jeg holdt øye med guiden. Han tok omkring halvparten i en lang slurk. Og så vann. Takke Allah for at vannmugga var stor. Guiden fulgte på. Jeg satte bremsene på etter et glass. Sigmund etter tre. Guiden tok resten av flaska selv. Brennevinet gjorde virkning. Det var mange timer siden vi hadde spist og vi var i utgangspunktet passe dehydrerte. | |
 |
Snart kom den ene retten etter den andre på bordet. Grønnsaker, tomater, salater, kjøtt og fisk. Litt av alt. Blekksprut i to forskjellige varianter, og det var svært godt alt sammen. Kelnerne løp rundt bordet. Jeg tror ikke jeg spiste to ting på samme tallerken. I farta fikk jeg bestilt en ny mugge vann. Guiden bælma anisbrennevin med begge henda. Etter at vi var så mette så vi bare satt og rapte kom det et fat med fem makreller på bordet. Cem lasset på en til hver. Det var da to fisk igjen på fatet. En øyeblikk lurte jeg på om Sigmund ville forsøke å rømme. Han så svært mett ut. |
| Den siste fisken delte guiden i to og la en halvdel på til meg og en til seg selv. Enden, i alle fall på måltidet var nær. Da gjenstod bare desserten. På tross av våre protester kom den raskt på bordet. Heldigvis var det vannmelon. Her ble den servert uten en eneste stein og uten kant. Bare rene biter av fruktkjøtt man kunne gafle i seg. Da regninga kom var det ikke mulig å få spandert på Cem. Han insisterte på at regninga skulle deles på tre. | |
| Vi var for mette til å ta bilder. Jeg orket ikke en gang tenke på hvor kameraet var. Langt mindre forsøke å finne det. Etter en lang stund hvor vi bare satt rolig å så rett ut i luften var guiden klar. Han mente det var på tide å finne et hotell til oss. Selvfølgelig hadde han en kompis i hotellbransjen. Guiden ringte og undersøkte. Vi hadde signalisert at vi ikke ønsket noe som var veldig dyrt. Guiden sa at han visste om et hotell og at vi skulle dra dit. Han tømte resten av flaska i tre glass. Med en sviende smak av anis i munnen, samt passe "salongberuset", ikke helt ulikt det en ofte opplever på danskebåten rett etter Drøbaksundet, sadlet vi syklene. | |
| Denne gangen overgikk guiden seg selv. Hjelmen på albuen, jakka åpen og full gass!!! Farten nådde raskt GP - nivå.Heldigvis hadde guiden sidevesker på sykkelen, det roet det hele litt ned. Guiden pekte og vinket. Det var tydelig at han ville vise oss mer av byens severdigheter. Selv hadde jeg fulle fillene med å holde fokus på bakskjermen hans og følge med i trafikken. Etter et par runder over noen bruer, diverse tvilsom kjøring mot enveiskjøringer og feil vei i et par rundkjøringer, stanset guiden utenfor et hotell. |  |
| Tydeligvis var han ikke helt fornøyd, så han kjørte videre. Etter nok et stopp var vi tilbake ved utgangspunktet. Guiden gikk inn og kom tilbake med forslag om 70 dollar for en natt inkl. forkost for begge. Vi sa ja. Guiden takket for seg og ønsket oss gjerne velkommen tilbake dagen etter hvis vi ønsket noe mer. Akkurat da var vi klar for en dusj og et hotellrom. Da vi bar opp sakene la vi merke til prislista på vennen. Der stod det at rommene kostet 90 dollar p.r. pers / nattn noe som viste at hadde fått en god pris! Vi var vel ikke direkte sultne, men bestemte oss allikevel for å gå en liten tur i omegn. Nabohuset skulle rives så anleggsmaskiner og lastebiler holdt et svare spetakkel rett ved siden av. Full gass mens gående og syklister skvatt til alle kanter. Til slutt kom Politiet og ba de kjøre saktere ellers truet de med å stanse hele arbeidet. | |
| Special price for you my friend! |
| Vi gikk en tur. Mange butikker, men ingen skobutikk. Sigmund var lei av å gå i mcboots. Jeg lei av å mobbe ham for det. Til slutt tok vi en øl på en fortausrestaurant. Etter den gikk vi ut i natten igjen. Vi møtte en særdeles, overvennlig tyrker som såurte oss hva vi lette etter. Vi oppga skobutikk. "No problem. Jeg kjenner manageren i en skobutikk." Etter at manageren "tilfeldigvis" og helt plutselig kom gående bortover gaten, skulle de vise oss butikken.Vi var svært skeptiske til dette og gjentok våre spørsmål om det virkelig var en skobutikk han "managerte." Vi pekte på Sigmunds støvler og gjorde det klart at det var KUN sandaler vi skulle ha. Og ingen bakgater takk! Avgårde etter tyrkeren bar det. 200 meter og rett inn på en nattklubb. Vi ga opp guidene. Slik er det bare, turister er til for å lures. |
| Etter en passe frokost dagen etter dro vi på egenhånd ut i Istanbul. Vi hadde bykart og resepsjonisten på hotellet var behjelpelig. Det så jo greit ut. Vi skulle over Brua til Asia. Vi pekte på kartet og spurte om den nærmeste broa var den nye brua? Han svarte at det var to bruer og at begge var store. Han fortalte litt om de forskjellige bydelene og anbefalte "Kadiköy" på asiasiden. Dit dro mange når de hadde fri sa han. Vi bestemte oss for å kjøre ned til et palass vi hadde sett i går og så kjøre nordover langs Bosporousstredet til den nordligste brua. Den skulle vi kjøre over, og etter litt kjøring i Asia var planen å ta den søndre brua tilbake til Europa igjen. |
| En taxi viste oss veien til kysten. Vi kjørte småveier oppover langs Bosporousstredet. Vakkert, ikke så ille med trafikk. Trær og fjellknauser langs vegen gjorde at temperaturen var behagelig. Jeg tenkte i mitt stille sinn at det måtte da kunne gå an å finne en skobutikk til jærbu'n her? |
| Vi nærmet oss brua i nord. På lang avstand så den ikke så stor ut, men når vi var noen hundre meter unna forstod vi at den veien vi kjørte på ikke svingte direkte opp på brua. Bruene over Bosporous er digre. I klasse med bruene mellom Sverige og Danmark, men ikke så lange. Lastebilene så ut som "Matcbox" oppå brua. Vi fant en skilt med en grønn motorvei på og fulgte den til den delte seg. "Ankara" stod det ene veien. Perfekt. Veien videre førte rett ut på Brua! |
 |
 |
 |
 |
|
LIKE
A BRIDGE...
|
DOLMABACHE
II
|
DOLMABACHE
I
|
...OVER
TROUBLED WATER
|
| Over til Asia | |
 |
Det var nesten litt høytidelig å kjøre over Bosporousstredet. Langt under oss var båtene. Bak oss Europa. Foran oss Asia. Tenk om en bare kunne fortsatt og fortsatt videre… Virkeligheten kom brått på oss i andre enden av brua i form av at vi måtte velge avkjøring. Vi valgte den første i et lønnlig håp om igjen å komme ned til Bosporousstredets bredder, denne gangen på asiasiden. Igjen viste GPS'n seg god å ha. Selv uten småveiene var det lett match å finne ned til veien som gikk langs sjøen. Her var det mer butikker og plutselig dukket den opp: Skobutikken. Etter at Sigmund hadde kjøpt et par sandaler i ekte plast dro vi videre mot Üsküdar. |
|
TRACKLOGG
|
|
| Her stanset vi langs Bosporousstredet. Vi så over på Europa. Riktignik kan det hevdes at vi bare hadde passert ei bru. Ja, det er sant, men for mag føltes det som målet var nådd, reien var over. Jeg kunne avsluttet der og da. Vært hjemme. Resten stod foran meg som bare å komme seg hjem. Til jobb, rutiner og regninger fra Master Card. (noen som har en ekstrajobb til meg forresten?) Sogmund var mer oppglødd. Han gikk rundt og tok bildet, gliste og pratet ustanselig. Jeg var i min egen verden. Bokstavelig talt. Jeg ville videre. Ankara, Izmir i Tyrkia. Eller videre til Iran, Jordan, Libanon. Rundt Svartehavet og via Ukraina og Hviterussland tilbake? Disse ønskene lot seg dessverre ikke gjennomføre nå. | |
| Som det fremgår av trackloggen er ikke basemap helt nøyaktig. Men den er mer enn god nok dersom du ikke skal til noen spesiell adresse. Som det fremgår er både GS og Multistrada kapable til å gå til vanns, til lands og i luften. | |
 |
 |
 |
|
FISKETORG
|
SULTANAHMET
I
|
SULTANAHMET
II
|
| Vi så på alle tingene på europasiden igjen. Der lå de alle sammen. Dolmabache, Sultanahmet, Hagia Sofia, Grand Bazaar og alt det andre. På denne siden lå Kiz Kulesi, Maidens Tower. Ganske uvirkelig. Vi tok noen bilder. Hva gjør vi nå? Jo, vi drar ganske enkelt hjem. Jeg lot tungsvinnet forsvinne og tenkte på at vi sikkert kom til å få noen morsomme og spennende opplevelsene på hjemveien og. Jeg fikk rett. |
 |
 |
 |
|
MOT
EUROPA I
|
KIZ
KULESI
|
MOT
EOROPA II
|
|
|
||
| Reisebrev fra Istanbul del VIII Hjemreisen begynner. | |
| "Hovedveiene er kjedelige, men de fører til byen." |
James
Joyce (1882 - 1941)
|
| Mot grensen til Bulgaria. |
| Vi tok farvel med Istanbul. Vi hadde vært i byen i snaut 20 timer. Dersom vi skulle blitt bedre kjent med den måtte vi vært flere dager. Men, veine er målet, og vi kjørte videre. gjennom vakre boligområder og ut på motorveien. tilbake over den sørlige brua over Bosporous. Målet var å komme seg til Sofia i Bulgaria, en strekning på omkring 54 mil. Det går to motorveier ut fra Istanbul vestover. Vi hadde kommet inn på den nordlige, nå var vi på vei tilbake på den sørlige. Etter noen mil svingte vi over på den nordlige som går direkte til Sofia. |  |
| På kartet og på GPS'n så det ut som det går en rett, flat og fin motorvei direkte fra Istanbul til Sofia. Planen var å "blåse på" og komme seg til Sofia så fort som f, for deretter å finne en, vel, dere forstår. Så da forstår dere vel det der med planer osv. også. | |
| Endurogetriebe. | |
| Til å begynne med gikk alt etter planen. Vi kjørte noen mil, fylte bensin og dro av gårde videre. Jeg testet framhjulet i motorveihastigheter, og kunne fornøyd konstantere at tyrker'n hadde klart det. Hjulet fungerer perfekt. En liten digresjon her. På min gamle 1150 GS hadde jeg den tradisjonelle girkassa med høyt 1. gir og svært høyt 6.gir. Da jeg fikk adventuren fikk jeg lavt 1. og 6. på kjøpet. At jeg ikke ville savne det høye 1. giret visste jeg, det hadde jeg vært lei av lenge. Jeg hadde gått med seriøse planer om å bygge om hele greia til vinteren, men beholde 6. giret. Nå seg jeg annerledes på det. | |
| "Endurogetrienbe" på Adventuren fungerer faktrisk helt perfekt. Selv på motorveishastigheter på kontinentet. Nå skal det tas høyde for at motorveishastigheter med en allroader ligger langt unna det en "R" entusiast kanskje vil mene gjennomsnittshastigheten bør ligge på. Forskjellen ved lavere giring er at sykkelen er vesentlig sprekere enn den gamle på 6. gir. "Brattbergsvarten" svarte mer eksakt, men det var først etter at jeg hadde trimmet den. Adventuren er allikevel bedre. Den har også mindre problemer med å nå toppfarten. Den gamle hadde så høy, teoretisk toppfart grunnet utvekslingen at den aldri klarte å der turtelleren helt ut, det manglet rundt 1500 rpm. på det. Adventuren gjør det greit. | |
| Men, intet tre vokser inn i himmelen. Hva er bakdelene? Vel, litt mer støy og vibrasjoner. De er ikke etter mitt syn verken irriterende eller problematiske. Dessuten bruker jeg ørepropper. Dette er altså et problem man lett kan velge bort. Bensinforbruket? Det samme. Adventuren min bruker faktisk en del mindre bensin enn "Brattbergsvarten", men så har den også fire tennplugger. | |
| Etter at vi hadde fylt bensin feide vi avgårde på en litt kjedelig motorvei mot den bulgarske grensen. Terrenget bestod av lange, slake åser og var ganske kjedelig det også. Det stod skiltet til Hellas. Dessverre kunne vi ikke kjøre dit denne gangen.Det gikk ikke lenger før vi tok igjen en stillenstående lastebilkø. Verdensvante vrengte vi ut og gasset på. Vi regnet med at grensen var like bortenfor. Etter å ha kjørt en mil eller så langs den stillestående køen begynte vi virkelig å lure på hva som skjedde. Det var mobile restauranter, og sjøførene hadde gått ut av bilene, noe så ut til å sove og det var i det hele tatt ikke mye som talte for at det skulle skje spesielt mye på lang tid. At køen til den eneste lastebilporten var minst en og en halv mil er sikkert. Trolig lenger. | |
| Vel fremme ved grensen ut av Tyrkia ble Sigmund fratatt "beviset" på at Multistrada'n var en FIAT. På den andre siden var det smalere vei, men heldigvis bare 2,5 kilometer lastebilkø. Derfra til Sofia var det motorvei. Vi bestemte oss for å sette opp dampen og legge oss på 150 - 170 i stedet. Dette medførte en vesentlig høyere gjennomsnittshastighet, noe vi kunne se på GPS'n. Det medførte også at GS'n brukte en del mer bensin. På Multistrada'n var det ingen forskjell av betydning. | |
| Lovens vokter tar affære. | |
| Vi lå sammen men noen biler som kjørte omtrent like fort som oss. I byene slakket vi selvfølgelig av etter den nå velkjente blinkingen. Slik gikk det en langs stund. Utpå ettermiddagen nærmet vi oss Sofia. Vi hadde jo blitt vant til å ligge i fint friv, og veien var fin firefelt motorvei. Jeg syns det var litt rart at Mercedesen vi hadde kjørt sammen men i en 15 - 20 mil plutselig halverte farten og ble borte i speilet. Sigmund var også med et langt bak. Mens jeg satt å funderte på hva i all verden som kunne være årsakn til denne lusekjøringen fikk jeg plutselig øye på en politimann som kom løpende mot oss på den andre siden av motorveien. Hva han ville vet jeg ikke, for jeg var forbi før lovens vokter fikk sjensen til å fremføre sitt ærend. Heldigvis skule det vise seg. Sigmund dreimot var ikke så heldig. Jeg tenkte at det ikke var noen vits i å stanse sånn umiddelbart, da jeg ikke hadde noen spesielt ønske om å snakke mer med politiet enn jeg hadde gjort. | |
| Til slutt stanset jeg langs veien og fisket frem telefonen. Jeg ringte Sigmund. Han tok ikke telefonen, og jeg bestemte med for å vente litt. Etter omkring 20 minutter var jærbu'n på tråden. "Kor e du?" "Står etter veien litt borti her" sa jeg. "How bad is it?" fortsatte jeg. "Eg kjæme, bara vent." fortsatte jærbu'n. "OK, jeg venter." | |
| Etter en kort stund kom Sigmund. Han stanset og og tok av seg hjelmen mens han gliste bredt. "Såg du ikkje sekstiskilta?" spurte han "Nei, det gjorde jeg sannelig ikke" svarte jeg. "Eg blei stoppa av Politiet" fortsatte jærbu'n. "Dei rakk ikkje deg." "Hva ble gevinsten da?" spurte jeg. "Eg blei målt til hondraogtjue i seksti'n" gliste jærbu'n og så fortsatte han: "Eg fekke advarsel og eg måtte lova å kjøyre pent resten a turen" "Eg blei trolig trudd på gronn av mitt ærlege ansikte" avsluttet jærbun frekt. |
 TRUST ME!!! |
| Etter at jeg hadde forklart hva jeg mente om denne grusomme trafikale atferden og at det moralen og tjenesteiveren til det tidligere så stolte østblokkpolitiet hadde fått så hatten passer av meg, dro vi videre innover mot Sofia sentrum.Jeg mente at slik råkjøring burte koste minst € 100.- og at det var pinglete og urteeferdig av politiet og ikke ilegge jærbu'n bot. Sigmund mente at jeg kunne snu og dra til bake for å forklare dem selv hva jeg mente. Forslaget ble avvist mot en stemme. | |
| Vel inne i sentrum av Sofia fant vi et greit hotell. Problemet var at det var "strengste polizeiverboten" å parkere i gaten. En diger stålport gikk opp, og ut kom sivilkledd sikkerhetspoliti. det viste seg å være regjeringskvartalet. Vi mente vi kunne parkere på innsiden, der var det jo ingen i helgen, og svært trygt. Men, neida, det kunne vi ikke. Etter å ha forsøkt en svinedyr parkering ved Sheraton ble det igjen bakgatene vi oppsøkte. Allievel var det grunn til å ta advarslene til alle vi møtte om at syklene ville bli stjålet eller borttauet av trafikkpolitiet alvorlig. Vi fant til slutt et sted på fortauet ved siden av noen biler. men overbeviste var vi ikke. På andre siden av gaten gikk det noen uniformerte fyrer, og jeg løp over for å spørre om dette var trygt. Av ansiktsuttrykket deres å dømme var det ikke det. De anbefelte Sheraton. Nei, mente vi, vi betaler ikke mer for parkering enn for hotell. det var de enige i. Etter noen minutter frem og tilbake fikk vi parkere et lite stykke unna rett utenfor hovedvaktbua til regjeringens sikkerhetsstyrker i Bulgaria. Sikrere parkering fins ikke i det landet! | |
| Skål for helvede!!! | |
| Senere på kvelden var vi først på en restaurant, og etterpå vi tok en taxi til en pub dama på hotellet hadde anbefalt. Vi stod i baren da jærbu'n fant ut at gjengen på nabobordet var danske. Etter litt frem og tilbake gikk jeg bort, satte meg ned og ropte ut: "SKÅL FOR HELVEDE!!!! Det gjorde susen. Vi ble invitert inn på bordet, og jeg bestillte 10 øl. Det ble levert og kostet den latterlige sum av kroner 45.- For alle!!! | |
| Det var to damer med av danskene. Etter å ha snakket litt med de fant vi ut at de var FN - soldater på "leave", eller permisjon som vi sier. Etter en lang stund gikk vi tilbake til hotellet. Vi fikk demonstrert sikkerheten i valg av parkeringsplass for syklene da vi i shorts og sandaler gikk forbi stedet. Det hadde vært vaktbytte, og når vi gikk bort og klådde litt på syklene kom det en vakt ut. Med maskinpistol og olmt blikk. Vi gjorde ikke noen forsøk på å forklare at det var våre sykler, men nøyde oss med å fastslå et vaktholdet virket. Avlesing av GPS'n viste 62,1 mil med et gjennomsnitt på 97,9 km / t. | |
| Dagen etter var frokosten "bob - bob", ikke dårlig, men sånn passe enkel. Vi hentet syklene, gjorde opp og GPS'n loset oss som vanlig trygt og riktig ut av Sofia. Planen var nå å kjøre til Budapest, innom Praha og muligens Wien. Igjen var det dette med planer da... | |
| Lurer du på hvorfor vi ikke tok noen bilder? Ja, det gjør jammen vi og!!! | |
|
|
|
| Reisebrev fra Istanbul del IX | |
| " Hold ansiktet mot solen, så merker du ikke skyggen." |
Helen
Keller
|
| Veien ut fra Sofia var til å begynne med svært god, og vi kom oss raskt til grensen mot det vi trodde var Tsjekkia. På grensen stusset vi litt. Terrenget stemte ikke helt med kartet på en måte. Det stod for eksempel ikke Tsjekkia noe sted, men "Republic of Serbia and Montenegro." OOOps! En liten strek i regningen. Frem med papirkartene. Jo så men, Serbia ligger jammen mellom Bulgaria og Tsjekkia gitt. Ja, ja, nytt land, nye muligheter. Ikke visste vi om vi trengte visum her, så vi kjørte frem til tollen. No prolemo, og et kort øyeblikk etter var vi inne i Serbia. Herfra gikk det også en fin motorvei videre. Vi satte opp dampen hjemover. Vært var litt dårligere enn ellers, og til slutt begynte det å småregne. Landskapet var pent og grønt, veien passe svingete ok fin for allroading. |
| "Süd Europeische Schlammaktivität Woche." |
| Til slutt ble veien smal, og vi kom inn i en trang dal. Det var noen tunneller uten lys, men de var greie nok. Plutselig ble veien vesentlig smalere enn før. Lastebilene gikk fra 70 til 40 km / t. Tunnellene ble flere og flere. Regnet silte ned. Som om ikke dette var nok, endret veien seg nok en gang. Denne gangen fra vei til dyretråkk. Med store innslag av hull, dype spor og grus!!! Tunnellene var nå alle uten lys. Lastebilene kjørte i gangfart og tutet i et sett, og til slutt, midt inne i en svingete tunnell uten lys var det totalt stopp. OK, se det positive i det. Det regnet ute, og når vi først skulle få stopp var det like greit med tak over hodet. Tunellen var røykfylt og bråkete og køl svart. Lastebilene tutet og blinket med lyset hele tiden. Det var trangt, og årsaken til stoppen var en sjåfør som ikke ville ha kapellet på hengeren revet av mot taket i tunnellen. Forståelig nok, selv om det tok tid å komme gjennom. Ute på den andre siden var det flere tunneller, dog litt større. |
| I mørket var det lett å se bensinlampen som hadde lyst en stund. I de fleste landene vi hadde kjørt gjennom var det bensinstasjoner titt og ofte. Men selvfølgelig ikke her. Vi kjørte videre. Syklene ble møkkete. De så til slutt ut som de hadde vært æresgjester i "Süd Europeische Schlammaktivität Woche." Og vunnet!!! Syklene så rett og slett for jævlige ut der vi kjørte i regnær mellom lastebilene på hullete, humpete grusvei. Multistrada'n fikk lekkasje på framgaffelen. GS'n? Både den og føreren gliste og stortrivdes! |
| Katalysator my ass!!! |
| Problemet nå var bensin. Vi hadde kjørt over smertegrensen og litt til. Vi måtte ha bensin. Schnell!!! Vi sluttet å kjøre forbi lastebiler og tok det litt pent. Etter enda en lang stund hvor jeg regnet med at sykkelen ville stoppe når som helst, kom endelig en bensinstasjon. Vi svingte selvsikkert og verdensvant inn under taket mellom pumpene. Stor var skuffelsen når innehaveren kunne opplyse at han var tom for blyfri 95 oktan. Kun blybensin, 98 oktan. Faan at jeg ikke beholdt Y - røret fra "Brattbergsvarten." Nå hadde vi begge sykler med katalysator, og kunne risikere seriøse problemer dersom vi fylte blybensin. Minn meg på å bestille Y - rør fra Touratech til vinteren!!! |
| Vi valgte, trolig mot bedre vitende, å fortsette. Mannen på stasjonen opplyste oss om at det lå en ny stasjon fem kilometer lenger ned langs veien. OK, vi drar! Etter to mil til, vesentlig lenger enn det egentlig går an å kjøre på tanken på GS'n, begynte vi igjen å bli svært bekymret for situasjonen. Til slutt lå den en bensinstasjon på motsatt side av veien i bunnen av en lang bakke. Dessverre på den andre siden av midtrabatter, doble sperrelinjer, you name it. Men akkurat DET dreit vi i da. Ny U - sving og inn på stasjonen. Tanken min tar 30 liter. Nå fylte jeg 31,2 liter. Etter en bedre lunch raste vi igjen avgårde, og i farten passerer vi Beograd til høyre. Ingen stopp der, nå er det "Norwegishe Schnellfahrergruppe" som er ute og kjører. |
| Dieselpassat og plastikksandaler i Ungarn. |
| Vi passerte etter hvert grensen inn i Ungarn Etter å ha blåst gjennom Ungarn på motorvei stanset vi i Szeged og fant et greit hotell bak en diger, fjernstyrt port. Etter at vi hadde blitt forklart veien til restaurant innehaveren anbefalte, og som etter sigende lå kun 150 meter borte, la vi i vei. Sigmund klaget og sytet på de nye, flotte, tyrkiske plastikksandalene sine. Etter en ørkesløs vandring frem og tilbake i gatene uten å ha funnet restauranten og etter å ha passert hotellet et par, tre ganger syntes innehaveren synd på oss. Han tok dieselpassaten sin og kjørte oss til en ekte, ungarsk restaurant og ba om "ekstraservice" for oss. Vi gikk tilbake, mette og fornøyde. GPS'n viste 62 mil og et snitt på 93,8 km / t. Det var dag nummer 8 av ferien, og det var søndag den 19. september. |
| Dagen etter var det igjen full gass på motorveien. Budapest ble passert i fint driv. Sigmund fikk kjeft på en røykfri restaurant på et ukjent språk da han ville røyke. Vi noterte oss at det var skitet til Bratislava og Wien. Vi blåste på videre. Etter at vi kom inn i Tsjekkia hadde vi skikkelige kart på GPS'n, noe som gjorde ting litt lettere. Planen, dvs. det lille vi nå planla, var å ta en titt på Praha. Det ble med tanken. Butikkene i Tyskland med snacks til BMW og Multistrada lokket oss videre på tross av tresmak og kjedelig vei. Utenfor veien var det ikke så mye å se lenger. Lauskog omtrent som i Tyskland langs veien. |
| By med dametekke samt gruver og jernbane. |
| Til slutt var det skiltet til Berlin og Dresden. Das Vaterland for GS. Vi økte farten ytterligere. Plutselig var det slutt på motorveien og som overgikk i vanlig vei. Vi kom mot den tyske grensen, og de to siste milene var et stort horehus. En by vi kjørte gjennom var tydelig forlatt av vanlige mennesker og befolket av prostiuerte. De stod over alt, og det var sexhoteller, saunar, nattklubber og gud vet hva. Dette måtte være et eldorado for produsenter av antibiotika. |
| Landskapet etter byene var fint. Vi kjørte oppover noen bratte bakker, fine svingete veier. Til slutt kom vi mot den tyske grensen. Vi bestemte oss for å ta "gamleveien" og kjøre litt sideveier igjen. Den førte til den gamle grenseovergangen som var stengt og boltet. tilbake inn på hovedveien og over grensen på den nye. Landkapet var svært vakkert. Vi var omkring 5 mil rett sør for Dresden, et område som tydeligvis var et gammelt gruveområde. Det var rester etter smalsport jernbane og gamle gruvesjakter og annen aktivitet over alt. Fordelen med horebyene i Tsjekkia var et det var kjemisk rent for "rote lanterne" på tysk side. Vi spurte om prisen på et fint sted langs veien. Svinedyrt!! Etter å ha lenset den lokale minibanken for euro dro vi videre. Veien gikk nedover på den andre siden, og vi fant til slutt et bra og rimelig sted. Jærbu'n var fornøyd. Jernbanen var jo rett ved. Etter en bedre middag med tilhørende drikke tok vi kvelden. GPS'n viste 79,7 kilometer og en snitthastighet på 108 km / t. |
| Budsjettunderskuddet øker. | |
| Etter en rask frokost dagen etter kjørte vi i regnvær etter GPS'n til BMW Niederlassung i Dresden. Bra sted, vi fikk kaffe uoppfordret og jeg kjøpte meg nye BMW vinterhansker. Det skulle vise seg at det var nå utgiftene begynte å løpe på... Etter Dresden kjørte vi direkte til Berlin, en strekning på omkring 20 mil. På tysk autobane er det ikke langt. Her havnet vi først på BMW Niederlassung. De forklarte oss veien til Ducati. Jærbu'n plottet det inn på GPS'n og forsvant. Han ville reklamere på framgaffelen. Jeg ble igjen i butikken, men de hadde ikke det jeg var på jakt etter. |  |
 |
Jeg hadde fått tilsendt waypoint til alle BMW forhandlere av Anders Dihle. Nå fant jeg BMW nummer to i Berlin og kjørte rett dit etter GPS'n. Sigmund og jeg hadde avtalt å møtes ved Brandenburger Tor, så da jeg var ferdig i butikken lot jeg GPS'n finne det. Og kjørte rett dit selvfølgelig. For de som fremdeles lurer på om GPS er noe å ha: Løp og kjøp!!! Etter å ha ventet en srund duukker jærbu'n opp i fint driv. Han hadde ikke fått skiftet simmiringer, da de ikke hadde på lager. Men han hadde fått bekreftet at Ducati så på dette var reklamasjon,noe som skulle vise seg å være gull verd i Norge senere. |
|
BRANDENBURGER
TOR
|
| Vi feide av gårde ut av Berlin i retning Hamburg. for meg var det Touratech Nord som var neste stopp, samt BMW i Hamburg. Fra Berlin til Hamburg er det ca. 28 mil. Det blåste noe hel inni h***te hele veien. Etter 20 mil svingte vi inn på Bundestrasse og kjørte i varm ettermiddagssol pent og pyntelig avgårde. Vi fylte bensin og fant et fint hotell i byen Lauenburg rett utenfor Hamburg. Elven "Elbe" går langt innover i landet, og det er mage fine "dorfer" langs den. Dette området langs elva har lange Hansatradisjoner som vi finner igjen i Norge, først og fremt i Bergen. |  |
 |
Hotellet langs Elbe var greit, prisen var grei, og siden det regnet litt, og vi var ikke vanskelige å overtale. Smale gater, pene hus, glatt brostein er ingrediensene. Vi bar utstyret vårt inn i resepsjonen. Derfra var det åpent inn til etablissementets "Bierstube." Vi slapp det vi hadde i hendene, avviste bestemt innehaverens forsøk på å gi oss nøkkel til rummet. Deretter og gikkvi resolutt og i full mcmunndur med raske skritt bort til bardisken. "Zwei bier bitte. ABER SCHNELL!!!" Vi siklet trolig litt der vi stod som to barn i godtebutikken som hadde fått lov til å valge akkurat hva de ville! |
| Den forholdsvis unge jenta ved disken ble litt usikker og spurte hva salgs type øl vi ønsket? "Egal!" "Zwei bier, ABER SCHNELL!!!" Vi var seriøst tørste og det var samma f**n hva slags øl vi fikk bare vi fikk det NÅ! . Vi var jo i Tyskland. Dama nølte litt til. Jærbu'n grep resolutt inn og pekte på den nærmeste krana. Tiden det hadde tatt å bestille ble kompensert ved å doble bestillingen til fire i stedet for to. Paret som satt ved nabobordet gliste. De forstod nøyaktig hvordan vi hadde det. De var på sykkeltur i omegn og hadde hatt en lang dag på sykkelsetet. Med pedaler. |  |
| Etter at ølet var drukket i rikelige mengder bar det opp på rommet for å dusje og for å ikle oss plastikksandaler og kortbukser. Deretter bar det ned i matsalen hvor vi fant oss et vidu mor Elbe. Mens vi fortærte en bedre middag og drakk mer øl betraktet vi stormen som pågikk utenfor.Vinden var passe frisk, og det var skum på bølgetoppene. Dagen etter blåste det høststorm. |
|
|
| Reisebrev fra Istanbul del X. | |
| " Et vennlig ord holder en mann varm i tre vintre." |
Tyrkisk
ordtak
|
| Godtebutikken | |
| Dagen etter var det meningen at Sigmund skulle dra kl 05:00 og rekke ferga midt på dagen til Kristiansand. Nå klokka var 05:30 hørtes det en kraftig prompelyd fra senga hans og sov videre. Ferie er ferie menet jærbu'n. | |
| Da vi endelig stod opp og hadde spist frokost, sa vi ha det, takk for turen osv. Jeg skulle til Touratech - Nord i Hamburg og jærbu'n skulle rekke siste frega fra Danmark. Jeg pakket og dro avgårde i lett regn. Turen sammen med Sigmund var over, jag var nå på egen hånd. GPS'n loste meg igjen til korrekt adresse uten noe som helast problem. Da jeg kom frem til Touratech var klokken 9. På døra stod det at de åpnet 10:00. Rett ved siden av lå en liten cafe, og jeg tenkte at en god kopp kaffe hadde passet, samt at jeg nå skulle sende slbrige sms til kompisene og fortelle at jeg stod utenfor godtebutikken mens de slet på jobben. Ha -ha!!! | |
| Etter å ha lett gjennom et par lommer, tankveska og deler av topboksen begynte det så smått å gå opp for meg at mobiltelefonen min var forsvunnet. Jeg lette og dobbeltlette. Den var rett og slett borte! F**n!!! Da måtte den ligge på hotellet. Kanskje Sigmund hadde tatt den med? jeg gikk inn på cafeen og spurte om jeg kunne få låne telefonen. Innehaveren var alt annet enn hjelpsom, og passe stresset gikk jeg ut døren og over gaten til en Shellstasjon. "Ekstraservice, det er Shell det!!!" tenkte jeg. |  |
| Ungguttene bak disken vill mer enn gjerne låne med telefonen, det var bare det at de måtte spørre sjefen først. Jeg så meg rundt. Ingen sjer i sikte. De forklarte at han kom om en halvtimes tid. F**n igjen. Ut av døre og bort til en taxi. Sjåføren var noe skeptisk, men hjelpsom. På dashbordet lå en Nokia. Redningen var nær!!! Dog møtte forslaget mitt om å få låne den "et lite øyeblikk" litt skepsis. Etter at jeg fisket frem kvitteringen fra hotellet med telefonnummer ringte han for meg. "Joda, mannen med den rote motorraden var der enda." Etter en kort samtale med jærbu'n var telefonen lokalisert til nabbordet, han var på vei til Touratech. Fordelen med å ha like og likt programmerte GPS'r var nå åpenbar. Jeg takket for lånet og betalte for bruken av telefonen. Da jeg kom tilbake til sykkelen på den andre siden av gaten var butikken åpen. Jeg ble godt mottatt av innehaver Jorg. Han servert kaffe, og etter en stund dukket jærbu'n opp meb telefonen min. | |
 |
Sigmund måtte dra for å rekke ferga. Jeg grep resolutt katalogen i godtebutikken og begynte å peke. Det, det, det og det. Pluss den der og et par slike. Noen av de og hva koster det der? Menn er minst like flinke, om ikke flinkere, enn kvinner til å shoppe. vi må bare være i de rette butikkene. Haugen på disken ble til slutt ganske stor, selv om de ikke hadde på langt nær alt jeg ønsket meg. Heldigvis!!! De tok dessverre ikke Master Card. dette medførte en vandring mellom diverse banker og et par telefoner til Euro Pay i Norge for å få økt grensen for kontantuttak. |
| Stüdemann | |
| Etter at de hadde gjort det over telefonen (svært smidig, takk skal dere ha) var kontantbehodningen såpass et Jorg var fornøyd. GS'n ble lesset ned med utstyr som skulle til Norge. Noe til meg selv, noe til kamerater. Etter enda mer kaffe hos Jorg bar det avgårde til BMW Niederlassung. Der kjøpte jeg en drybag og litt småtteri. Deretter til Stüdemann, en privat BMW forhandler i Hamburg. Her hadde de litt av hvert, og det endte med 20.000 km service og leiesykkel til dagen etter. | |
| Kundebehandleren lute på om de skulle vaske sykkelen. Ja sa jeg, men den er svært skitten. (sanneheten var at den så ut som en dass!!!) ikke noe problem, 10 euro ekstra. Værsjågod tenkte jeg, vil du vaske den der for den prisen, be my guest. Mannen fikk nøklene, jeg ble lovet sykkelen kl. 11:00 dagen etter. Jeg fikk leie en BMW K 1200 GT, en sportstourer som har godt rykte. Jeg så foe meg litt autobanecruising og litt schnellfaring med sykkelen utover ettermiddagen. Etter 100 meter hadde jeg bann net sykkelen opp og ned. Tung, tungkjørt, lite bunndrag, trang å sitte på. jeg kjørte 2,5 km og satte den på sidestøtta utenfor hotellet. Der kom jeg meg opp på rommet, dusjet, spiste middag, drakk litt øl og sovnet med TV'n på. Morgenen etter lå det sms fra jærbu'n. Han var hjemme. | |
| Jeg kjørte tilbake og var i butikken kl. 10. GS'n stod ren og pen utenfor. Jeg gikk inn og bannet K'n opp og ned Scheissemotorrad! Jeg sa et det måtte være "sehr billig" da jeg kun hadde kjørt 5 km. og at sykkelen var noe dritt. Jeg måtte tydeligvis ha gjort inntrykk, fro jeg slapp å betale leie i sin helhet. Krus og caps var på huset. Servicen var 1800.- billigere enn i Norge. Det var en drøm å komme tilbake på GS'n. Skikkelig sittestilling, rette ben, høyt og fint. Jo mer jeg kjører andre sykler, jo mer liker jeg GS. (ikke BMW, men GS!) | |
| Norwegenkai | |
| Full gass til BMW Niederlassung i Kiel. Ikke spesielt imponerende. Jeg kjørte ned på Norwegenkai. Der kom det ei jente med R 1100 S. Hun hadde vært i Kroatia på ferie sammen med en del folk og skulle til Drammen. Etter det skulle hun hjem til Bargen der hun var politi. På veien hadde hun vært på Intermot og prøvesittet den nye K 1200 S som hun hadde lyst på. | |
| Etter det skjedde det ikke så mye mer. Jeg tok kvelden tidlig på ferga. Visste du forresten av "colcorlin" betyr "raseskille2 på amerikansk engelsk? Veien fra Oslo til Kongsvinger var ikke mye å snakke om. Vel hjemme parkerte jeg GS'n på tunet. Og så oppover veien der jeg hadde kommet. Kunne jeg bare sette GS'n i gir, kjøre av gårde. Kloden rundt. Vemodig pakket jeg av sykkelen. Bar greiene inn. Barn, bikkje og samboer møtte meg. Det var lørdag. To dager til jeg skal på jobb. | |
| Oppsummering, avslutning. |
| Når en skal oppsummere en slik tur er det mye en kan ha med. Jeg har plukket ut noe etter beste evne. Syklene fungerte bra til formålet. Multistrada best på raskere veier, GS'n var suveren på de dårlige. GPS gjør tingene vesentlig lettere, også der en kun har basemap å ty til. Anbefales, men ta med papirkart og kartmappe på tankeveska. Vi traff kun vennlige mennesker som alltid, også der vi hadde blitt advart mot trøbbel. Vi hadde ingen problemer i tollen, med penger, tyveri eller mat. I tillegg hadde vi positive erfaringer med politiet, noe som var nytt av året. Bare positivt altså. Turen er en opplevelse, spesielt syns jeg Romania er verd å besøke på nytt. Reisebrevet over ti deler håper jeg noen har hatt glede av å lese. Jeg har selv gjenopplevd turen og opplevelsene så de sitter en gang for alle. Jeg har publisert over hundre bilder. Dette er første gang jeg skriver så omfattende fra en tur, men det blir ikke den siste. |
| Samarbeidet med jærbu'n var upåklagelig som alltid. Takk for turen Sigmund, det skulle vært mer mennesker på joden av ditt kaliber, da hadde den vært et bedre sted å leve. |
| Blir en "mett" på en slik tur? Nei. Sykkelen står i garagen og venter på neste tur. Jeg lengter bort... |
|
|