Reisebrev
fra tur til Stella Alpina | |
| Kjør 2600 km gjennom 4 land til du når Bardonecchia i Nordvest-Italia, bask, slit og svett deg opp de siste 27 km til Colle del Sommeiller (3009 moh) på noe som skal forestille en grusvei - og du får kjøpt et treffmerke og en T-skjorte. Så er det samme vei tilbake. Er det verdt det? Vel, to tilårskommende herrer syntes det. | |
| Grundige forberedelser | |
| "Stella Alpina, ser du, det er saker det." Yngvar var igang med sin yndlingshistorie om en slags MC-treff som består av å kjøre opp på en alpetopp 2. søndag i juli. Vi sto i garasjen sammen med Solan II (min R1150GS). Været var begredelig og jeg hadde nettopp åpnet garasjekjøleskapet og tatt ut et par boksøl. "Men, er det ikke forbasket langt da - bare for å komme seg opp på en fjelltopp?" Turen gjennom Tyskland hørtes drøy ut. "Neida, du skal jo allikevel innom Wunderlich i sommer. Derfra er det en kort tur til kamerat Volker i Rastatt - og så er det rett nede i bakken!" | |
|
Jo, Yngvar hadde for såvidt rett. Rastatt ligger helt på grensen til
Frankrike, og hvis vi kom oss inn på de utmerkede franske motorveier........
"Frankrike? Vi skal f-n ikke til Frankrike, det ........" Jeg
har hørt Yngvars tirade om Frankrike før, så jeg gikk for
å pisse. "....... og ikke en stavelse av sivilisert språk." Yngvar var akkurat ferdig da jeg kom tilbake. Ølboksen var tom, og jeg åpnet kjøleskapsdøra igjen. "Se her nå, vi sneier rett over Bodensee og inn i Østerrike, overnatter i St. Anton og har Reschenpass rett utenfor døra. Italia neste!" Vi sto bøyd over kartet. Ingen dum plan, men så var det de siste 27 beryktede kilometere opp til toppen da. "Ikke noe problem", slo Yngvar fast. "Riktignok er det smalt og svingete, kantsteinene er litt ...eeh.... mangelfulle og det langt ned til dalbunnen, men du har jo kjørt mye på grus før!" Langt ned til dalbunnen? Solan II knep fjernlyset enda mer sammen i forskrekkelse. Jeg hentet to øl til. | |
| Etter å ha åpnet kjøleskapsdøra for n-te gang, var planen klar. Yngvar hadde surret seg hjem, og HSB (Hun Som Bestemmer) kom for å lete etter Gubbe. Hun tittet inn i garasjen, ga fra seg det snøftet bare kvinner som har vært gift lenge kan, slukket lyset og stengte porten. Det ble veldig mørkt. | |
| Wunderbare Wunderlich | |
| Noen uker senere, befant vi oss på Autobahn med kurs for Bad Bodendorf Jeg har vært inne på det før: På samme måte som hundeeiere velger dyr som ligner på dem selv, velger motorsyklister apparater som står i stil til egen personlighet. Som alle vet, er en R1150GS harmonisk, velproposjonert og atletisk. Et naturlig valg for meg. Yngvar er riktignok kjørelærer av yrke, men han ser ut som en italiensk lommetyv. Han kjører logisk nok en Aprilia CapoNord. | |
| Shellgeostar.com hadde utstyrt meg med en detaljert kjørebeskrivelse, helt til Moselstrasse og firmaet Wunderlich Vi hadde bestemt (Vi? OK, HSB da) at turen skulle gjøres på lavbudsjett så overnatting på Hotel Oberbillig(!) i Bad Bodendorf hørtes helt riktig ut. Dagen etter ble det kjøpt inn en del godsaker til Solan. Wunderlich har alt stæsj du kan forestille deg til din BMW - pluss det meste du ikke kan forestille deg. | |
| Schwarzwald Hochstrasse | |
| Bad Bodendorf ligger kun 40 km fra Nürnburgring, og en velvillig Ducati-fører viste oss de mest svingete og naturskjønne veier til Adenau. Planen var et par lynraske runder på ringen, men der var det syndig kaos av alt som finnes av brutale kjøregreier. Vi ga opp og satte kursen mot Cochem og Moseldalen. Eiffel-området med 'Ringen' og nærliggende Moseldal, kunne vært nok for en hel ukes MC-ferie, men vi hadde en plan, og fortsatte til Rastatt. | |
| Kamerat Volker er politimann - og motorsyklist. Dagen etter inviterte han kollega Michael som ankom på grønn TupperWare motorsykkel (Kawazaki ZXYR ett eller annet), iført papegøyefarget skinndress. Eskortert av det lokale politiet skulle vi på MC-tur i Schwarzwald. Jeg ante uråd. | |
| Det er pent i Schwarzwald. Jeg vet det, for jeg har vært der før. Denne gangen måtte jeg ta i så det knaket for å holde følge med politiet. Pussig følelse. Da vi endelig stoppet og jeg prøvde å rulle meg en røyk med skjelvende hender, antydet jeg ovenfor lovens representant at jeg hadde problemer med å holde følge. Med et nedlatende blikk kunne Michael fortelle meg at: "On siss road, I am usually overtaken by se GS". Takk for det. Men, fly flate - for noen motorsykkelveier! Sett av en dag vekk fra Autobahn på vei sørover, men ikke prøv å hold følge med politiet............. | |
| Dynamisk trafikkultur | |
| Dagen etter holdt vi stram wire i retning Bodensee, Bregenz og Østerrike. Planen var småveier om Lech, og Arlbergpass til St. Anton. Ved Friedrichshafen kjørte vi inn i et forrykende uvær, og vi valgte å se denne delen av mellom-europa fra innsiden, dvs. den 15 km lange Arlbergtunnelen. Det var som å kjøre inn i en gigantisk hårføner. Blant mye unødvendig tullball, er Apriliaen utstyrt med termometer. På det varmeste viste den 30 grader inne i fjellet. Nesten tørre, ankom vi St. Anton. Snart sto vildsvinstek på bordet. Jeg forsøkte å bestille en bringebærbrus. Det hadde de ikke - så jeg tok en øl i stedet. "Life has it's rewarding moments." | |
| Neste morgen hutret vi oss over Reschenpass og inn i Italia og solen. Det var snart ulidelig varmt i skinndressen, men ikke lenge. Vi satte kursen for Passo del Stelvio og Bormio. Selv om utetemperaturen sank på vei opp til 2700 moh, var det ikke noe problem med å holde varmen. Det sørget utallige, meget krappe hårnålssvinger for. | |
| Vel nede på lavlandet ble forhjulet vendt mot Lago di Como og den lille byen Dongo (kult navn...). Det gikk snart opp for meg at italienere ser på fartsgrenser og andre trafikkregler som artige påfunn, men ikke noe man forholder seg til. Hjemlige Trygghetsfascister ville dødd av hikke. I en landsby med 50 sone, syntes jeg at jeg for skams skyld måtte holde meg under 100 med god margin. Ford Escorten som hadde ligget under toppboksen min, benyttet sjansen og bremset seg forbi inn i en tverr venstre rundt et hushjørne. I valget mellom to onder - bli overkjørt eller bryt trafikkregler - valgte jeg å tilpasse meg en 'dynamisk kjørestil' som det nok hadde blitt rynket på brynene av i Norge. | |
| Graceland | |
| Kl 0600 neste morgen, orket vi ikke mer. Vi bodde på et søtt lite hotell i Dongo, men veien langs strandpromenaden rett utenfor, var åpenbart en stor attraksjon for stedets lokale motorsyklister. Iført gjeldende italiensk MC-mote, dvs. T-skjorte, shorts, sandaler og helhjelm (hva det siste skulle være godt for, vet jeg ikke. Den beskyttet i hvert fall ikke en kroppsdel som ble brukt til noe.), ble det kontinuerlig finpusset på sene innbremsninger før 'sjikanen' etter torvet. En Ducati som går tre gir ned med mellomgass, kan være artig å høre på, men hvert tiende minutt - hele natten? Vel, det ga oss i det minste en tidlig start. | |
| Som sagt så hadde vi kjørt østover - tvers i gjennom Syd-Tyskland og Østerrike - for å unngå Frankrike. Nå skulle vi vestover - tvers over Nord-Italia for å komme til Bardonecchia ved den franske grense. Snakk om å være trassig. Vi kom oss hurtigst mulig ut på motorveien for å tygge mil. Første mål var Aosta, et utmerket utgangspunkt for St. Bernard-passene. Jeg skriver passene i flertall - det er to: Det store over til Sveits og det lille over til Frankrike. Vi tok det store først. På vei opp hadde vi en betagende utsikt mot Mont Blanc. Utfordret av lokale Ducati-førere som kjørte som skremte villsvin, gikk turen opp gjennom utallige hårnålssvinger noe fortere enn planlagt......... Vi snudde på den sveitsiske grense, kjørte samme vei tilbake, og under løfte om å ikke stoppe, kontakte lokalbefolkningen eller spise noe, godtok Yngvar at vi tok lille St. Bernard over til Frankrike og Val d'Isere. Veien opp er antageligvis den flotteste motorsykkelvei jeg kjørt. Fra Val d'Iser, gikk ruten over Col de l'Iseran og over til Susa. Derifra var det ren transportetappe inn til Bardonecchia og Hotel Sommeiller. Der hadde den engelske GS-klubben sitt hovedkvarter, og snart var vi i hyggelig internasjonalt selskap. | |
| Etter et par Grappa og øl, kom Yngvar i det filosofiske hjørnet: "Du skjønner det, at Bardonecchia er for oss MC-førere som Graceland er for Elvis-fans." Jeg så ut på gata - det strømmet forbi alle former for tohjulede kjøregreier, fra reine crossere til GSer, alle forberedt på sin måte for å bestige Colle del Sommeiller. Han hadde et poeng. | |
| Lunsj med Gudfaren | |
| Dagen etter (lørdag) gikk vi for å finne Mario, nå 74 år ung, som startet Stella Alpina i 1967. Han residerte på terrassen utenfor jernbanekafeen. Yngvar var her for første gang i 1973, og gjensynsgleden var stor. Vi ble påspandert 'forfriskninger' og invitert på lunsj. Planen var å prøvekjøre opp til toppen, selv om utdeling av merker ikke skjedde for på søndag. Mario kunne fortelle at det var lite snø (!) i år, vi kunne regne med å komme helt opp - og at lunsjstedet lå inntil veien der asfalten tok slutt. | |
| Burde
være enkelt å finne; sannsynligvis et pizzeria med en mengde motorsykler
utenfor. Vi kom til enden av asfalten - og så bare en liten stenhytte. Litt
nølende gikk vi inn, og fant Mario for enden av et langbord med 10 gjester,
inkludert oss. Nokså forfjamset fant vi oss til rette med stivede hvite
servietter og pent duket bord. Vi var i en luksusrestuarant. De andre gjestene
var, mildt sagt, noe mer formelt kledd enn oss som kom labbende inn i skinnklær
og tunge støvler. Vi ble bedt om å forsyne oss av 'antipasti' som
sto fremme, og deretter fulgte: " Polenta med spinat " Risotto " Polenta del fromaggi " Spaggetti con carbonara " Dolci del casa "Om herrene ønsket mer champagne?" Ne itakk, vi takket høflig for oss og vraltet ut til motorsyklene. | |
| The road to hell | |
| Jeg har bestandig forestilt meg at veien til helvete går nedover. Etter noen kilometer, var jeg fristet til å revurdere den forestillingen. På 2000 meters høyde, lå 'base-camp' for de barskeste. Vi hadde akkurat lagt bak oss det man med litt godvilje kunne kalle 'grusvei'. Foran oss lå noe som minnet om en krysning av uttørret bekkefar og traktorspor som forsvant oppover fjellsiden i hårnålssvinger. Jeg var fristet til å snu, men fant ut at det var bedre å risikere helse og motorsykkel enn å bli ertet av Yngvar resten av livet...... Sakte sleit jeg meg framover - GSen var jævlig tung. Jeg forbannet det relativt høye 1. giret, og fikk slappet av noen få meter av gangen i 2. gir mens jeg forsøkte å unngå å se ned. Mellom meg og dalbunnen var det bare luft. Yngvar, som har mer erfaring og mindre vett enn meg, fikk etterhvert et solid forsprang. Ca. 1 km kjøredistanse og noen få svinger fra toppen, begynte det å regne kraftig. Og snø. Jeg stoppet for å ta på meg regntøy, og i løpet av et par minutter var BMWen dekket av snø. Det som hadde forestilt en slags vei var forvandlet til en elv av gulbrun gjørme. Motet sviktet helt; jeg fikk snudd GSen på et eller annet vis, og satt kursen nedover. | |
| Jeg hadde ikke tatt feil - 'The road to hell' går nedover. 250 kg germansk høyteknologi, innkjøpt til blodpris, inngir en viss respekt. Spesielt når friksjonskvotienten nærmer seg null. Metzeler Tourance er alldeles utmerkede dekk, også på tørre grusveier, men på dette føret kjentes det som umønstrede racing-slicks. De steinene jeg hadde forsøkt å unngå på vei opp, ble nå oppsøkt for om mulig å finne noe friksjon. I de bratteste partiene, fant jeg ingen annen løsning enn å sitte på sykkelen med beina i bakken - og skli på hæla nedover. Jeg brukte 40 minutter tilbake til 'base-camp', en kjøredistanse på 10 km. | |
| Grusveien derfra og ned, virket nå som reineste autostrada. Yngvar hadde kommet seg helt opp før det begynte å snø, og kunne fortelle om 3 meter høye brøytekanter og et smalt hjulspor de siste meterene. Utover kvelden ble snømengden større og veien brattere for hver gang Yngvar fortalte om den siste kilometeren…….. | |
| I mål | |
| Søndag opprant med oppholdsvær, og vi la i vei mot toppen igjen - sammen med 700 andre motorsykler. Heldigvis var trafikken godt spredd utover dagen. Å møte en gjeng med franske KTM-førere på bakhjulet ned de verste kleivene er relativt spennende……. Arrangørene hadde satt stopp bare noen kilometer etter 'base-camp'. Som de sa: Det hadde tatt oss en uke å få ned alle om vi hadde blitt sluppet helt opp på de kjøreforholdene som var. Takk for det. Turen opp og ned tok allikevel mesteparten av dagen. | |
| Frankrike - tross alt! | |
| Dagen etter høljet regnet ned. Ikke bare i Bardonecchia - hele Nord-Italia sto under vann. Det var trett og slett ikke tilrådelig å kjøre gjennom Milano-traktene. Vi valgte tunnelen fra Bardonecchia og over til Frankrike. Været klarnet fort opp på nordsiden av Alpene, og vi fikk en fin reise gjennom Asterix-land opp til Jura-fjellene. Der traff vi på tre engelske GS-førere, fant et trivelig lite vertshus, og snart var det internasjonal forbrødring i baren. | |
| Da vi omsider kom oss på bena dagen etter, var vi tatt igjen av regnværet. Opp mot Strasbourg ble det verre og verre. I tilnærmet nullsikt, tok vi oss de siste nervepirrende milene opp til Rastatt. Volker hadde i mellomtiden reist Norge, men vi visste hvor nøkkelen lå. Den svære, gamle Schäferen hans, som liksom skal være vaktbikkje, hverken hører godt, ser godt - eller lukter spesielt godt. Den ga fra seg et forundret 'bofs' da vi lukket døren etter oss. | |
| Her lå vi værfast i tre netter, og benyttet anledningen til å ta service på Solan. BMW forhandleren i Ettlingen skulle ha 230 EURO (ca. 1750 kroner) for 10.000 service - inklusive leiesykkel for en dag og en liter olje……. Butikken (Ungeheuer i Ettlingen, like ved Karlsruhe), virket meget proff, utmerket service og stort utvalg av BMW-greier. | |
| Tilbake til Furet, Værbitt | |
| Turen hjemover var definitivt i gang. Vi holdt oss stort sett til autobahn selv om trafikken i juli er utrolig stressende. Underveis passet vi på å bytte sykler en gang i blant, mest for kunne endre kjørestilling. Jeg kan bare konstatere at også førere av CapoNord har sitt å stri med når gjelder turbulens, det problemet er ikke forbeholdt GSen. Ellers er Aprilian stor og komfortabel, med et råskinn av en motor. Ikke like sterk som BMWen på lave turtall, men åpner du luka så får du svar! I hastigheter rundt 160 med full oppakning, virker GSen stø som fjell, mens Aprilian gir en mer 'flytende' følelse. Foretrekker fortsatt GSen. | |
| Et lite tips: Min GS er utstyrt med vindskjerm fra Givi (10cm høyere og 7cm bredere enn original). Den gir klart bedre beskyttelse enn original-skjermen, men sliter med de samme turbulensproblemene. Jeg har borret et ekstra hull i plastbiten som holder skruen for vinkeljusteringen, og så legger jeg skjermen et ekstra 'hakk' ned og fester den med plateskruer. På denne måten blir den høye Giviskjermen liggende ganske flatt og - ikke minst viktig - den kommer ganske nærme førerens hode. Resultatet blir tilnærmet turbulensfritt i opptil 180. | |
| Etter
en overnatting i Soltau (zum Grüner Jäger - anbefales) og en i Hirtshals,
var det bare dagfergen tilbake til Furet, Værbitt - med forbud, påbud,
overvåkning, bompenger og Kjell Magne Bondevik og Hans Oldemor. Det tok
meg et par uker å innta de forventede kuede, konforme holdningene man skal
ha her i landet. Jeg lurer på om jeg tåler en tur i 2003 også; jeg må opp den siste forbannede kilometeren, ellers blir det uutholdelig å ha Yngvar i nærheten. I 2002 var det 2 nordmenn blant 700 deltagere - kanskje jeg ser deg der - søndag 13. juli i år? | |
| Odd V. Larsen | |
| | |